Verdensdagen for psykisk helse er over - hva skjer nå?
Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober er forbi. Flere tilhørende arrangementer og markeringer i ukene 39-42 har også passert i relativ stillhet. Den psykiske folkehelsetilstanden er i slående lik forfatning som det den var i uke 38. Hva skjer videre? Er det noe mer?
Som så mange ganger før har den særnorske versjonen av slagordet for dagen blitt kritisert for å være for lite slagkraftig. Mens den internasjonalt omforente versjonen i år slo fast at den psykiske helsen er en universell menneskerettighet, banket kampanjearrangør i Norge, organisasjonen Mental Helse, til med et slagord som #LagPlass.
Bilde fra den offisielle kampanjesiden www.verdensdagen.no
Jeg har tidligere forsvart Mental Helses vinkling på slagordene, med bakgrunn i at dagen først og fremst er ment til å fremme faktorer og mekanismer som styrker psykisk helse. I motsetning til å ta på seg oppgaven med å reparere psykisk uhelse. Men jeg finner det vanskeligere og vanskeligere å forsvare for hvert år som går.
#LagPlass skal ikke leses som et politisk valgkampslagord som skal ansvarliggjøre myndighetene i å skape et fungerende helsetilbud. Det må heller ikke leses som en personlig ansvarliggjøring for de av oss som strever. Slagord som dette er ment for å bevisstgjøre gjennomsnittsbefolkningen om hvordan de som har kapasitet til det kan bidra til at andre kan få det bedre. Inkludering og opplevelse av tilhørighet er svært viktige elementer for å skape og ivareta psykisk helse. Bekjempelse av utenforskap likeså. Oppfordringen kan derfor ikke sies å være direkte feil.
Men når myndighetene samtidig legger så dårlig til rette for inkluderende mangfold; når det legges opp til at hver enkelt må kjempe for å få sine rettigheter oppfylt, innenfor stadig snevrere rammer; når samfunnsutviklingen generelt og økonomien spesielt legger press på alle og enhver, og begrenser livsutfoldelsen til den enkelte; når lavterskeltilbud legges ned og ostehøvelkuttene truer med å massakrere siste rest av eksisterende psykisk helsetjenester; da blir det vanskelig å lese en slik oppfordring som annet enn ansvarsfraskrivelse og resignasjon.
Vi får ikke et mer inkluderende, psykisk helse-vennlig samfunn av denne oppfordringen. Vi får en oppgitt og frustrert befolkning, som allerede er opptatt av psykisk helse og som for lenge siden har erkjent at utenforskap er en psykisk belastning. Vi får ikke gjort noe mer med det uten politiske grep som viser vei. Når helsetjenestene ikke klarer å ivareta de som trenger det mest, blir kapasiteten til å lage plass i de nære omgivelsene allerede spist opp og vel så det. Vi får ingen nettoøkning i livskvalitet av å lage mer plass for de som står på venteliste hos spesialisthelsetjenesten. En måte å se det på er at køen er så lang at den tar opp all plassen.
Oppmerksomheten bør, som mange mener og har ment i flere år, heller rettes mot å kreve endring i måten helsetjenesten skaper rom for de som opplever belastninger. Det er nødvendig med et reelt kvalitetsløft i hva helsetjenestene tilbyr. Tvingende nødvendig! Mer av det samme med stadig mindre ressurser til rådighet er en oppskrift på eksponensielt voksende psykiske folkehelseplager. Og oppmerksomheten og trykket må opprettholdes over tid, ikke bare 3-4 uker med presentasjoner og markeringer som bygger på tiltak som kanskje ikke er tilgjengelige om et års tid fordi helseministeren når som helst kan få et økonomisk innfall.
Til glede for nye lesere kan jeg presentere samme kritikk til dagens regjering og helseminister, som jeg ga til tidligere helseminister Bent Høie i 2019, basert på et sitat av den franske forfatteren og poeten Antoine de Saint-Exupéry: et mål uten en plan er ikke mer enn en drøm. Vi skriver snart 2024 og planene er fortsatt like innholdsløse og lite konkrete, jamfør bl.a. Psykologforeningens høringssvar til den nye opptrappingsplanen for psykisk helse. Årets slagord for verdensdagen for psykisk helse høres tilsvarende ut som en målsetting helt uten plan. Å lage plass til folk i hverdagen er for øvrig også noe helt annet enn det som trengs.
Skjermdump fra den offisielle kampanjesiden www.verdensdagen.no (OBS! YouTube-lenke ikke klikkbar i dette bildet)
Tenk om alle i køen fikk muligheten til å snakke med kompetente fagfolk om sine individuelle utfordringer, og hjelp til å utforske mulige veier ut av dem. Istedenfor brukes enorme ressurser på å kartlegge om det finnes diagnostiske beskrivelser av hva som er galt med hver enkelt, for så å legge opp en behandlingsstruktur som har vist seg å redusere symptomforekomst for en andel av de med tilsvarende feil og mangler, og deretter forholde seg til Helsedirektoratets føringer for hvilket forvaltningsnivå slik behandling tilhører. Er det rart vi har plassmangel?
Jeg sier ikke at den individuelle utforskingen er ukomplisert. Hjelpen til mulige veier ut er også ressurskrevende. Men mer direkte bistand til individuelle utfordringer som tas på alvor fra første stund, høres unektelig mindre plasskrevende ut. Det empiriske grunnlaget for å si om det er tilsvarende eller mer effektivt er foreløpig lite, men voksende. Hovedgrunnen til at vi fortsatt ikke har harde data å slå i bordet med, er at helsetjenestene og helsemyndighetene tviholder på diagnostikken som omdreiningspunkt, og ikke gir plass til tanker utenfor en tradisjonell biomedisinsk forståelse av uhelse.
Psykisk helse er noe mer og annet enn fravær av psykisk uhelse. Tilhørighet og livskvalitet er heller ikke dekkende for hva dette ‘mer og annet’ er. Vi trenger et utvidet perspektiv på hva som gir god psykisk folkehelse, på hva som er et godt samfunn å leve i. Vi må rette blikket utover, mot det samme samfunnet som skaper grobunn for uoverkommelige utfordringer. Da må vi samtidig bort fra det biomedisinske, diagnostiske paradigmet, som først og fremst søker etter feil med individet. Vi må lytte til folk, og bidra til effektiv problemløsning i folks liv. Folkets dom er tydelig: Vi lager så mye plass som det er mulig å få til - Hva gjør helsemyndighetene?
Jeg ønsker meg et radikalt paradigmeskifte, som erkjenner at psykoterapi er mer beslektet med filosofi enn med medisin. Det finnes ikke universelle svar, men mye forskning tyder på at det å ha tilgang til en kyndig og fortrolig samtalepartner, ikke bare er virksomt mot psykiske helseplager, men at det er den mest virksomme faktoren. Dagens forvaltning av psykologrollen bygger på helt andre premisser. Slik det er i dag faller denne tankegangen utenfor det som er lovlig for helsepersonell, på tross av at det gir utsikter til langt rimeligere og mer effektiv hjelp for en langt større andel av dem som strever.
Kort oppsummert blir min oppfordring videre: #KREVplass for andre tanker om psykisk helse enn det vi har brukt uten særlig hell i flere tiår. Og #KrevMer ressurser til psykisk helsearbeid.