Blåtirsdag - Valget 2023 fra et helsefilosofisk ståsted

Det var ikke Høyre som vant kommune- og fylkestingsvalget i 2023. Det var Arbeiderpartiet som tapte det.

I min tid som psykolog har jeg ikke hatt for vane å flagge politiske synspunkter. Det har kanskje hatt en del å gjøre med at mitt personlige helsepolitiske ståsted ikke har vært helt i tråd med helsemyndighetenes føringer, hverken under blått eller rødgrønt styre. Begge sider har lagt et visst press på helsepersonell for å dempe motstemmer, da et helhetlig og likeverdig helsetilbud angivelig avhenger av at alle drar i samme retning. Det henger igjen en del fra tiden som kommunalt ansatt og ansatt i det offentlige, at illojalitet mot arbeidsgivers linje er ensbetydende med konflikt, støy og spørsmål knyttet til egnethet som helsepersonell. Og hvem har vel hørt om konfliktsøkende psykologer?

Psykologer flest og Norsk Psykologforening er like konfliktsky som den norske pressen. NPF har i mine øyne ikke i realiteten stått opp imot regjerende helseminister siden Dagfinn Høybråten innførte røykeloven, da det ble stilt spørsmål ved om røykere ble diskriminert og utsatt for stigmatisering og en urimelig psykisk belastning. Rødgrønne og blå styrer har siden den gang forvaltet «verdens beste helsevesen» og NPF har i all hovedsak slikket alle sittende ministre oppetter ryggen.

Det har ført til en demontering av det meste som heter helsefaglig styring innen psykisk helsevern, til fordel for byråkratisering, effektivisering og kostnadsreduksjoner. Et hodeløst (muligens ubevisst eller bevisstløst) forsøk på politisk og faglig indoktrinering av psykologer til å fungere som symptomtellende algoritmer gitt avgjørende makt over om menneskerettigheter blir innfridd eller ikke, har langt på vei lyktes.

Som eks-psykolog, helsefilosof og selvstendig næringsdrivende står jeg veldig mye friere til å uttale meg kritisk og til å sparke i alle retninger så lenge kraftretningen er oppover.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er skuffet over mandagens kommune- og fylkestingsvalg. Ikke fordi innflytelsen til AP i kommunestyrene krymper drastisk, men fordi erstatningen er markedsmekanismer og mistenksomhet i behovsprøving i full fart på vei inn. Jeg anser den konservative bølgen som et bekymringsfullt steg i feil retning. Det kan ikke være tvil om at høyrebølgen jevnt over innebærer at kapital, grådighet og kortsiktig egosentrisme vinner terreng ovenfor medmenneskelighet, velferd og langsiktig bærekraft.

Ordførere og kommunestyrer med tyngdepunkt mot høyre vil redusere skattetrykket på de rikeste, mens kutt i velferdstjenester rammer de sårbare i langt større omfang. Den kontinuerlige høyrebølgen av såkalt effektivisering av helse- og omsorgstjenestene, som allerede har pågått i flere tiår, fortsetter med uforminsket styrke.

Privatisering i helsesektoren er en av få gjenstående ideologiske skillelinjer mellom Høyre og Arbeiderpartiet som er synlig i praksis. Dersom vi kaller det Høyre står for kapitalsosialisme, er den politikken AP fører sosialkapitalisme. Altså minimale forskjeller. Jeg har lenge savnet mer kompromissløs sosialdemokratisk argumentasjon og politikk. For eksempel i saker som grunnrenteskatt, der det har vært full anledning til å demonstrere hvorfor fordeling og utjevning er viktig. Istedenfor har AP med SP på slep gått langt i å nærmest unnskylde seg ovenfor kapitalsterke utnytter som har kuppet debatten.

Nå fremstår det kanskje underlig at jeg som privatpraktiserende er imot privatisering. De siste restene av mine illusjoner om et sterkt offentlig psykisk helsevern forsvant i 2015, etter et halvt år i en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk som beint frem var en utredningsinstans, og ikke en behandlingsenhet. Som privatpraktiserende gjennomførte jeg flere konsultasjoner, uforstyrret av offentlig møtevirksomhets evinnelige meningsløshet. Jeg oppnådde raskere og kvalitativt bedre resultater i form av økt livskvalitet for mine klienter. Arbeidshverdagen var mindre stressende, og motivasjon og velvære for meg personlig økte. Samtidig forsaket jeg omtrent halvparten av lønnsinntektene og all sikkerhet jeg hadde i offentlig stilling, så da legger vi også «profitør»-begrepet dødt i mitt tilfelle.

Istedenfor å styrke fagligheten i helsevesenet, har AP over lang tid surfet på en maktarroganse som sannsynligvis stammer fra omkring Einar Gerhardsens tid. Dette går ut på at det er det offentlige helsevesenet som skal ivaretas for enhver pris. Pasientenes ve og vel er av underordnet betydning. Så lenge vi kan vise til lav dødelighet på kreft og hjertesykdom har vi fortsatt «verdens beste helsevesen». Høyres mangeårige helseminister Bent Høie spilte på dette og proklamerte «pasientenes helsevesen» med stor innlevelse. Dessverre var retorikken betydelig sterkere enn faktisk endringsvilje og handlingsevne. Likevel effektivt som politisk grep, og i prinsippet ikke veldig ulikt mange valgløfter vi har kunnet høre i den nylig avsluttede valgkampen. Ny retning etter valgskred i 2023? I call bullshit.

Helse- og velferd har gradvis blitt dårligere, i tråd med kostnadene ved at flere skal ivaretas. Vi har ikke sett en reell opptrapping innen psykisk helse siden Bondevik ble deppa i 1998. Derfor har det også vært så ekstremt skuffende å bevitne sosialdemokratiets forfall, med et foreløpig bunnpunkt i at helseminister Ingvild Kjerkol står fram som en ren ideolog og river ned velfungerende private helsetilbud uten annen bakgrunn enn at noen tjener litt penger på å løsrive seg fra en offentlig ineffektivitet som har blitt grundig innarbeidet over en årrekke. Det finnes ikke helsefaglige begrunnelser for mange av Kjerkols avgjørelser de siste to årene. Dette er ikke maktutøvelse, det er maktmisbruk. Og pragmatisme i politikken er ensbetydende med hestehandel og posisjonsspill, til forskjell fra fornuftige kompromisser og ressursutnyttelse med befolkningens beste i tankene. APs torpedering av rusreformen like før regjeringsskiftet i 2021 er også et eksempel på ideologers verk, uten at KrFs inngrep i abortloven i 2018 var noe bedre.

Men ideologene - og enda farligere, demagogene - gjemmer seg i bølgene på den andre siden også. De som i praksis er kjøpt og betalt av industri- og næringslivstopper. De gjemmer seg bak tallrike lett angripelige feiltrinn fra regjeringspartiene, og har tungt retorisk skyts som er egnet til å overbevise velgere. Når de nå kryper fram i posisjoner over hele landet er det politikken som etter hvert kommer til å være synlig. Det er som jeg allerede har vært inne på prioritering av næringsliv foran velferd, veiutbygging fremfor kollektivtrafikk, krav til arbeidskraft fremfor støtte til utvikling m.m.

Selvfølgelig er de fleste også på borgerlig side noenlunde velvillig innstilte til kompromisser og godt samarbeid. De vil kunne få til mye som er like bra eller bedre enn det sosialdemokratisk styrte kommuner har gjort. Det er den legitimiteten som gis til mer ytterliggående beslutninger og tiltak jeg er bekymret for. Uten å svartmale er jeg overbevist om at det kommer flere menneskefiendtlige avgjørelser etter den blå bølgen. Noen av dem står også beskrevet svart på hvitt i partiprogrammene. Høyre er på ingen måte ytterliggående, men for å oppnå mandat til å gjennomføre sin politikk, vil de oftere være avhengige av å samarbeide med direkte uansvarlige og ekstreme aktører som har blitt skylt inn på en blåblå bølge og inn i rådhusene rundt om. Skjebnene som berøres vil ikke ha anledning til å være like høylytte eller få samme PR som Sylvi Listhaug, selv om de kanskje blir mange.

Privatisering for privatiseringens skyld er ikke noe mindre ideologisk maktmisbruk enn det Kjerkol har stått for. Skattelette til de rike gir ikke flere fornøyde velgere, men desto høyere stemmer til de som har størst anledning til å utnytte demokratiske spilleregler fra før. Trickle down teorien om at kapitalansamling hos arbeidsgivere til slutt kommer arbeidstakere til gode er grundig avkreftet. Når har laksemilliardærføydalherrene for eksempel tenkt å si at de har nok til seg selv og kan gjøre mer for befolkningen enn å utnytte arbeidskraften deres?

Det har vært lett å angripe Arbeiderpartiet og sosialdemokratisk tankegang de siste årene. Altfor lett. Når man innfører og øker grunnrenteskatt og eiendomsskatt vil jeg tenke at det er lurt å samtidig styrke offentlige tjenester istedenfor å ufortrødent fortsette prosjektet med å rive dem ned. Rett og slett for å vise at rikmannspengene kommer storsamfunnet til gode. Det har ikke skjedd. Den såkalte lakseskatten er kanskje i utgangspunktet det beste og mest (kanskje til og med det eneste) sosialdemokratiske tiltaket denne regjeringen har gjennomført, men kombinasjonen med elendig helse- og velferdspolitikk, forhastede, unilaterale, energipolitiske tiltak og skandaler i kø gjør at alle fordelene ved det drukner i misnøye og mistro. Dermed blir det ikke sosialdemokratisk politikk lenger, og det blir fullstendig legitimt å forstå det som et næringsfiendtlig ran uten nevneverdig nytteverdi for befolkningen for øvrig.

Når man etterlyser dugnadsånd og samarbeid kan det være greit å sørge for at regjeringsmedlemmene deltar på dugnaden istedenfor å gi verv til vennene sine. Når man vil ha kunnskapsbasert politikk er det ikke innsidekunnskap om gedigne, offentlige våpenkontrakter vi tenker på.

Arbeiderpartiet har sviktet fundamentalt i å demonstrere at sosialdemokratiet fungerer, både på nasjonalt og lokalt nivå. Det er ikke noe nytt, men denne høsten er jeg sikker på at mange har mistet troen fullstendig. Det er synd og skremmende, fordi det er en feilslutning som åpner for svært mye dårligere alternativer pakket inn i misnøye med det som har vært. Det kommer ikke til å bli noen umiddelbar katastrofe, men veien mot en helhetlig politikk som gir likeverdige muligheter og bærekraftig utvikling blir lengre og tyngre. En helse- og velferdssektor som fungerer og ivaretar alle på lik linje blir fjernere. Det vil bli en del ofre på veien, ikke på grunn av autoritære krefter på noen av sidene, men på grunn av at identitetspolitikk for de velbemidlede har fått større innpass. Det går på bekostning av de som har minst fra før. De fleste av oss vil kanskje ikke merke det, men de som allerede kjenner konsekvensene på kroppen, vil kjenne det enda hardere.

Arbeiderpartiet tapte dette valget. Vel fortjent. Så får vi håpe de lokale demagogene som fyller tomrommet etter dem blir avslørt før de får gjort for stor skade.