Våre siste innlegg

Arkiv

Tags

Markeringer for psykisk helse skal ikke være valgkamp


I år som i tidligere år kommer markeringen av 10. oktober, ‘Verdensdagen for psykisk helse’ til å forbigås i stillhet av store deler av befolkningen. Amerikansk valgkamp, pandemi, statsbudsjett, fotball, kongelig sykmelding, fredspristildeling og jentepris. Det er alltid mange andre temaer som er egnet til å overskygge oppmerksomheten på psykisk helse, og kanskje enda mer i 2020 enn tidligere. Noen tema skal ha mer oppmerksomhet, mens andre forsterkes av medieinteresser som ikke alltid er like helsefremmende.




Like sikkert som at verdensdagen får lite oppmerksomhet, er det at diverse mediekommentatorer påpeker svakheter ved Mental Helses profilering av dagen. Slagordet 'Spør mer' blir viet mer oppmerksomhet enn temaet psykisk helse, men det som er annerledes i år er at denne avmålte holdningen også er representert av psykologer. Muligens fordi det var andre grupper, som brukerrepresentanter (Oda Rygh, referert til senere) og rikssynsere (Egon Holstad) som tok plassen i fjor. Vi mener debatten er nødvendig og god, men at mye av kritikken er uhensiktsmessig, uklok og i utakt med befolkningens behov. Vi ønsker ikke å gjøre folkehelsearbeidet til en konkurranse om det mest hardtslående slagordet.

Det er litt underlig at psykologer i forkant av en slik dag slår fast i riksdekkende medier at slagord som ‘Spør mer’ ikke har nok slagkraft, fordi det visstnok er viktigere å fokusere på psykiske lidelser enn på psykisk helse. Argumentasjonen deres går blant annet ut på påpekninger av ressursmangel i behandlingsapparat og i forskning på psykiske lidelser, og at et slagord for psykisk helse bør ‘gå løs på strukturelle og politiske forhold som har betydning’.

Fjorårets slagord ‘Gi tid’ ble også kritisert av flere for å ikke gå aggressivt nok på politikernes innsats for behandling. ‘Tannløst pjatt’ (om slagordet) kan også fremstå som et lite forbilledlig eksempel på hvordan vi styrker psykisk helse i befolkningen generelt, og gjengis i år av psykologer med samme formål som i fjor: å påvirke politikerne til å satse mer på behandling av psykisk uhelse.

Det er mulig de har rett i at politikerne ikke vekkes av slike slagord, men det er lite trolig at pengestrømmen ville fulgt FN-markeringene selv om Cambridge Analytics skulle gått inn med persontilpasset markedsføring. Tematikk og ressurser følger folks oppmerksomhet og stemmeseddelen, og en verdensdag i seg selv vil aldri være nok. Det vi trenger er et konsekvent påtrykk fra fagfolk, tjenestemottakere, pårørende og borgerne, som strekker seg over tid. Det vi trenger er et engasjement fra befolkningen, og da gir faktisk ‘Spør mer’ veldig mye mer mening enn ‘Mer investering – bedre tilgang’.

Ironisk nok kan det se ut som de ‘dårlige’ slagordene skaper mer engasjement i mediene enn de ‘gode’, gjennom at det i det minste debatteres. Her ønsker vi å bidra med informasjon og motspørsmål til kritikerne, og til folket.


Helse vs. uhelse


Psykologer er eksperter på behandling av psykiske lidelser, med en 6-årig profesjonsrettet utdanning og skjermet yrkestittel. Helse- og autorisasjonsmyndighetene vektlegger den kliniske (behandlingsrettede) delen av utdanningen, og har som formål å kvalitetssikre at psykologisk behandling er god, effektiv og basert på vitenskapelig kunnskap. Hvor stor del av kvalitetssikringsarbeidet i utdanningsinstitusjonene og øvrige instanser som fokuserer på forebyggende og helsefremmende arbeid, er i beste fall utydelig og i verste fall ikke definert, og uansett i varierende grad avhengig av utdanningssted.

Et flertall av psykologer med norsk autorisasjon jobber i Helseforetak eller Kommunehelsetjenester. Spesialisthelsetjenesten (Helseforetakene) skal ta imot, utrede og behandle den delen av befolkningen som har størst behov for bistand. Et vanlig måltall for hvor mange som har behov for - eller mer presist formulert, får tilbud om - slik behandling er 5% av befolkningen. Kommunehelsetjenesten skal dekke ‘resten’ av behovet. Det kalles ‘lavterskel’ og når ut til 20-25% av befolkningen.

Hvis vi skal ha som mål å forbedre psykisk helse generelt, må behandlingsgruppen, de som får hjelp i psykisk helsevern, inkluderes uten å ekskludere de 70% som ikke er i behov av helsehjelp, og som heller kanskje aldri vil trenge det. Ja, lidende skal selvfølgelig prioriteres høyere enn ikke-lidende, i helsetjenestene. Men verdensdagen er ikke målrettet mot sykehus- og kommunebudsjett, den er rettet mot psykisk helse!

For å spinne litt videre på ‘tannløs’-analogien: Tannhelsen din ivaretas ikke hos tannlegen. Den ivaretas og vedlikeholdes gjennom dine daglige og regelmessige tannhygiene-tiltak, som tannpuss, tanntråd og begrenset inntak av sukker og syre. Tannhelsen din repareres hos tannlegen. På samme måte er det ikke først og fremst psykisk helsevern som ivaretar din psykiske helse, det har en reparerende, behandlende funksjon. Familie, nettverk og nære relasjoner, sosioøkonomisk status, fritidsaktiviteter, tilgang til utviklingsfremmende muligheter, tid til å benytte seg av kultur- og fritidstilbud, tid til å tenke, rom for å snakke, skjerming fra stressbelastning, er blant de tingene som bidrar til faktisk psykisk helse. Dette er det samfunnet som legger til rette for (eller ikke?), i kombinasjon med de valgene vi selv tar. Dette har da vel fint lite å gjøre med det som foregår i psykisk helseverns spesialisthelsetjenester?

Tenk om vi psykologer kunne bidratt til psykisk helse med å gi informasjon om hva som er bra, istedenfor et ensrettet fokus på hva som skjer når det går dårlig? Tannlegene har i lang tid bidratt med råd om tannpuss og tanntråd, legene har bidratt med råd om kosthold og aktivitet. Hva har psykologene bidratt med? TV-overført gruppebehandling og avisspalter med svar på lesernes spørsmål om sex og samliv? Hva kan befolkningen gjøre for å forbedre og ivareta sin egen psykiske helse, utover å oppsøke behandling for individuelle problemstillinger når utfordringene tårner seg opp?

Det er opplagt at Helseministeren, Helsedirektoratet og Helseforetakene ikke har klart å nå målene sine om relativt større vekst i psykisk helsetjeneste enn i somatisk helsetjeneste. ‘Den gyldne regel’ gjentas hvert år i Bent Høies sykehustale som en prioritering, men Høies frustrasjon hjelper dessverre lite uten at den akkompagneres av tilførsel av ressurser. Dette er en viktig problemstilling, som skal tas på høyeste alvor. Poenget her er at dette utelukkende dreier seg om hvordan vi håndterer psykisk uhelse, og helseministeren skal ha ‘påtaleunnlatelse’ i denne sammenhengen. I en periode hadde vi en egen Folkehelseminister, og selv om det ikke fungerte spesielt godt med besetningen fra regjeringen akkurat i det tidsrommet, kunne dette likevel være en god idé for å løfte fram helsefremmende perspektiver som en prioritering fra regjeringshold?

Professor i helsepsykologi Arne Holte (UiO) har flere ganger påpekt at det er avsatt helt minimale ressurser til faktisk forebygging av psykisk lidelse. Regjeringen ser på en måte ut til å omdefinere forebyggingsbegrepet, og gir det svært begrenset plass i helsebudsjettene sett opp imot at det skal være en ‘fullverdig del av folkehelsearbeidet’. Forebygging stod for 2% av det totale helsebudsjettet i 2019, og av dette gikk pengene i all hovedsak til drift av Folkehelseinstituttet, Pasient- og brukerombudet, tilskudd til primærhelsetjenester og nettløsninger, statlig betalt merverdiavgift (!), internasjonalt arbeid og avskrivninger. Altså er det en brøkdel av en brøkdel av helsepengene som går til faktisk helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Det er først etter at vi har blitt syke vi får oppmerksomhet på psykisk helsetilstand. Har vi en systemutfordring når det gjelder utforming av helsetjenester til beste for befolkningen?

Enn så lenge jobber psykologer flest ut fra et overordnet perspektiv der verdien av psykisk helse måles i evnen til å utføre skattepliktig arbeid og fungere optimalt som samfunnstjenlige individer lengst mulig. Vi er nærmest indoktrinert i et system der funksjonsfall og funksjonsbegrensende symptomer er ensbetydende med behandlingsbehov, mens det å legge til rette for høyere livskvalitet i hverdagen først og fremst er en nedprioritert utgiftspost. Tål mer, yt mer, under den forutsetningen at samfunnet rundt oss i stor grad legges til rette for det meste annet enn å ivareta psykisk helse.

Spør mer – vis nysgjerrighet

Hvem er det vi trenger å nå for å få inn folkehelseperspektivet i psykisk helse? I tråd med Arne Holtes resonnementer må svaret bli: de som ikke er syke, de som ikke allerede er plaget med psykiske vansker eller lidelser. Muligens er det hensiktsmessig å legge til at målgruppen er de som står i fare for å bli syke, men dette har vi rett og slett ikke kunnskap nok til å forutsi. Befolkningsrettet, forebyggende innsats er derfor en naturlig målsetting.



Psykisk helsefremmende miljø er å stille spørsmål. Foto av Finn for Unsplash

Livsmestring som tverrfaglig emne i skolen har sett sin spede begynnelse denne høsten, og det er bra. Men heller ikke dette har sluppet gjennom uten kritikk. Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen stiller betimelige spørsmål ved om barn og unge selv vil kunne oppleve andres definisjon av hva mestring av livet innebærer, som enda et ytre krav som skal tilfredsstilles.

Det er vanskelig å være uenig i at emnet må gis et innhold der fokuset er på å gi rom for å leve livet, i alle mulige former, mer enn å mestre spesifikke ferdigheter. Evalueringspresset i skolen bør derfor legges vekk, til fordel for å tilføre takhøyde og aksept for det opplevde liv slik elevene selv forstår det. Psykologifaget generelt og psykologer spesielt har mye å tilføre. Om undervisningsopplegget ‘Robust Ungdom’, utviklet av blant andre psykologspesialist Anne-Kristin Imenes for Indre Østfold kommune, er veien å gå vites foreløpig ikke, men det er i det minste et godt eksempel på hvordan kunnskap og informasjon om psykisk helse til ungdom kan tilføres gjennom skolen.

Livsmestring som begrep kan gjerne innebære det å håndtere nettopp det å ikke vite. Psykisk helse handler ikke om å ha svar, men om å ha tillit til og en trygghet på at tanker, følelser og sosial støtte leder fram til hensiktsmessige løsninger. En kan være i dyp sorg, uten å lide, fordi tristheten og savnet blir forstått av en selv og omgivelsene som en naturlig reaksjon på et stort tap. Jo bedre vi forstår oss selv og andre rundt oss, jo tydeligere klarer vi å formidle og dekke behovene til oss selv og omgivelsene, og jo mer trygghet kan vi ha på at løsningene finnes selv om vi ikke har dem foran oss akkurat i øyeblikket. Bekymringer og nedstemthet, angst og depresjon om man setter det på spissen, oppleves mindre overveldende eller mindre betydningsfullt for vår egen verdi og identitet dersom tilgjengelige ressurser i en selv og/eller omgivelsene er store nok. Dette er det vi strengt tatt ønsker å bygge opp når vi snakker om forebygging og psykisk helse.

Å kaste folk ut i det ukjente og utrygge, selvfølgelig med individuell tilpasning og sikring, trygging og tilførsel av nødvendige ressurser (eksponeringsterapi) er noe av det mest effektive vi psykologer gjør for pasientene våre. Likevel kan det virke som at vi selv har en sterk vegring mot å gjøre det samme, å konfrontere frykten ved å ikke ha presis, vitenskapelig kunnskap om det vi gjør. Da blir det vanskelig å drive generelt, helsefremmende arbeid. Vi forurenser vår egen psykiske helse ved å gjøre oss selv for avhengige av såkalt evidensbasert kunnskap. Derfor er det også så befriende når psykologer som Imenes (Robust ungdom, Indre Østfold kommune) og Peder Kjøs (Jeg mot meg, NRK) gyver løs på etablerte normer og gjør anvendt psykologi til noe gjenkjennelig og meningsfullt. I disse eksemplene finnes det ikke noen tilgjengelig forskning som tilsier at akkurat denne måten å bruke kunnskapen på vil gi noen positiv effekt, men de har troen på det, et rasjonale for det, og prøver likevel!

Å spørre mer oppfordrer til å være nysgjerrig. Nysgjerrighet i seg selv er en positiv drivkraft, en energi som motiverer til læring for den enkelte. Mer konkret kan vi psykologer være opptatt av å gi slagordet mening, heller enn å fraskrive oss alt ansvar for å følge det. Det er god terapi å spørre mer, lenger enn bare ‘hvordan går det?’. Men det er sjelden, utenfor en terapisetting, at vi får oppfølgingsspørsmål etter å ha svart ‘fint’ eller ‘bare bra’. Hva betyr det?

Hvorfor skal det ikke være en naturlig del av det å bry seg om, og være nysgjerrige på eller vise omsorg for hverandre at man følger opp med ‘fortell mer’, eller ‘hvordan ser hverdagen din ut for tida?’, eller ‘hva er det som er bra?’, uten at vi ugyldiggjør den andres opplevelse? Istedenfor blir det fort mye lettere å spørre mer overfladiske spørsmål om hvordan det går på jobb eller om familien har det bra og hvordan det går på skolen for ett eller flere barn. Slagordet ‘Spør mer’ oppfordrer til å gå litt mer i dybden. Når du kommer forbi det klisjépregede hvordan har du det egentlig til 'hva trenger du?' og du får et genuint svar, kan du med stor sikkerhet si at du har bidratt positivt for en annens psykiske helsetilstand.

Så, parallelt med at mange i helsetjenestene etterspør muligheten til å gjøre mer klinisk arbeid istedenfor å bruke tiden på å dokumentere det arbeidet som er gjennomført i diverse kodesystemer, kan vi ikke istedenfor å kjekle om hva som er best mulig slagord for dagen heller benytte markeringen av verdensdagen for psykisk helse 20202 til å skape et større og bredere engasjement for psykisk helse? Istedenfor å gjøre slagordet til avhengig variabel i et slags valgkampeksperiment for å avgjøre hvor stor effektstørrelse det har, kan vi ikke heller forsøke å bruke det til å spre et viktig budskap? Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, og det å støtte budskapet fra slagordet til Mental Helse trenger ikke være vanskelig.

Kanskje er det på tide for oss psykologer at vi fokuserer på å spørre mer om hva folk egentlig

ønsker seg, og se om vi kan få gjort noe nevenyttig med de tilgjengelige ressursene vi har? Da trenger vi å ha livskvalitet og psykisk helse høyt på agendaen, hele året. Kanskje er det på tide for befolkningen å selv reflektere grundig over egne behov, og bruke seg selv og nettverket sitt til å finne ut av hva som lar seg dekke og hvordan? Og hvis ikke, hvilken samfunnsutvikling er det vi ønsker oss?

Slagordet ‘Spør mer’ gir større sannsynlighet for gode svar om psykisk folkehelse enn ‘Mer investering – bedre tilgang’. Hva tenker du?


Se også vår markering av verdensdagen for psykisk helse 2019


Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

Følg oss på sosiale medier:

Facebook

Twitter

Instagram

LinkedIn

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com