Kvinners likeverd: menns ansvar

En appell til menn på kvinnedagen

På en dag som denne, 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er det nærmest bare ett eneste mannsperspektiv som er gyldig: Menn er de som har ansvar for å gi kvinner den plassen de trenger og fortjener.

Mer enn én av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt og seksuelle grenseoverskridelser. Menn: slutt å voldta! Finn en annen måte å få utløp for den seksuelle frustrasjonen din, en annen måte å utøve den imaginære alfa-hann posisjonen din. En som ikke traumatiserer andre mennesker. Det skal la seg gjøre. Utviklingen må snus, og ansvaret må plasseres der det hører hjemme. For øvrig meldes det (i VG, 8. mars 2023) at nær 30% av norske menn synes kvinnedagen er unødvendig (!)

Kvinners helse er et underprioritert forskningsområde. Kvinner behandles annerledes enn menn i helsevesenet, og særlig når det gjelder smerteproblematikk. Egentlig ganske så paradoksalt, ettersom mye tyder på at kvinner jevnt over har høyere smerteterskel enn menn. Når en kvinne går til legen med smerter, er det fordi hun opplever sterke smerter. Det er ikke legens oppgave å psykologisere det til å handle om «feil» opplevelse og tankegang. Legens oppgave, enten hen selv er mann, kvinne eller ikke-binær, er å ta en kvinne som presenterer smerteproblematikk på alvor og undersøke hva som kan forårsake smertene. Om hen ikke finner noe, bør det undersøkes mer, ikke avfeies som psykisk.

Kvinnehelseutvalgets leder Christine Meyer. Skjermdump fra NRK Dagsnytt 18, 02.03.23

Smerteproblematikk er kun ett av mange eksempler på områder der kvinners helse har lavere status, prioritering og oppmerksomhet. Som Kvinnehelseutvalget nylig har påpekt: Kvinners stemmer får for lite gjennomslag. Kvinners manglende representasjon i utformingen av det medisinske faget får betydning for hva vi vet og ikke vet om kvinners helse. Mannen har vært regnet som normgivende i alt for lang tid, mens kvinners kjønnsspesifikke helseutfordringer har blitt betraktet som «avvik» fra denne normen.

Kvinner mottar også ofte lavere lønn for å utføre samme arbeid som menn. Patriarkatet står i all hovedsak for lønnsutbetalingen. Kvinner er utsatt for betydelig mer personangrep, usaklighet og hets i offentlig debatt enn menn, og det er stort sett menn som står for hetsen. Respekt og saklighet er etterlyst, fra menn. Vi møter ikke kvinner med samme seriøsitet som vi møter menn. Glasstakene er mange. Hvorfor?

For å snu på dette, trenger vi en generell og gjennomgripende holdningsendring…hos menn. Menn som har makt og lederposisjoner, såvel som mannen i gata. Også den gode mannen som jobber hardt for å forsørge familien, og han som er seg sitt ansvar bevisst og tar sin del av familieomsorg og husarbeid. Kvinner skal behandles som medmennesker. Likeverdige, og med respekt. Punktum.

Vi må slutte å se på overlevelse og oppgaver for å bygge og videreføre et godt liv som kjønnsavhengig og kjønnsdelt. Ja, kvinner er de som føder og ammer barn, og som gjerne har et sterkere omsorgsinstinkt. Ja, det finnes systematiske, biologiske forskjeller mellom menn og kvinner på gruppenivå, som påvirker prestasjon og yteevne på en del områder. Variansen er imidlertid så stor at generaliseringer blir meningsløst. Det finnes mange kvinner som er bedre til å kjøre bil enn den gjennomsnittlige mannen. Det finnes mange kvinner som er bedre på snekring og konstruksjon, mekanikk og IT, jakt og fiske, tall og økonomi, realfag og vitenskap, logikk og kritisk tenkning, samfunnsorganisering, kort sagt alt mennesker bruker hjernen og øye/kropp koordinering til. Det finnes også kvinner som er bedre og mer egnet til å forsvare landet sitt enn sine mannlige motparter.

En av mange kvinnelige Ukrainske soldater, som tar ansvar i krig. Bilde fra Twitter.

Det at det eksisterer forskjeller på gruppenivå betyr da på ingen måte at vi har rett til å holde kvinner tilbake på noen områder. Det betyr ikke at menn skal overlate oppgavene med å oppfostre barn til kvinnen alene. Hvorfor skal ikke en kvinne som har interesser og ferdigheter innenfor mannsdominerte yrkesretninger få delta med like forutsetninger?

«Det får de da, men de griper ikke muligheten» sier de samme mennene som avfeier meg med henvisning til at jeg «simper», og kaller meg «beta soy boy». De samme mennene som opprettholder sjåvinismen, garderobepraten og seksuelle antydninger på arbeidsplassen. De samme mennene som til stadighet synliggjør det samme patriarkatet som de benekter eksistensen av, og som gjør kvinners rettigheter til en like aktuell kampsak i dag som det var for 50 år siden.

Det er slett ikke sikkert at disse er de samme som voldtar, men ingen har noen garanti for dette med mindre de gir kvinner anledning og god grunn til å ha tillit til at de ikke gjør det. Ubehagelige kommentarer, selv om de er ment som uskyldig humor, river ned grunnlaget for å kunne tro på at det er et trygt miljø å befinne seg i. Din intensjon kan aldri være målestokk for hvordan andre skal oppfatte det du sier. Uheldige sleivspark kan rettes opp, hvis og bare hvis, den som står for det viser genuin forståelse og beklager det. Og hvis du synes det er vanskelig å finne grensen mellom hva som er akseptabelt og ikke, er dine default innstillinger sannsynligvis feil i utgangspunktet. Kvinner, som kollektiv, har noe som er betydelig nærmere fasiten. Det er de som har de vonde erfaringene. Vær så snill og lytt til dem, og du vil få et enklere liv.

Hierarkier og ujevn maktfordeling har eksistert siden sivilisasjonens morgen. Men kan vi fortsatt kalle det sivilisert å holde på kvinneundertrykkende samfunnsstrukturer fra en tid der fysisk styrke og aggresjon var enda vanskeligere å motvirke enn i dag? Kan vi kalle det sivilisert å forvente av kvinner at de skal oppføre seg mer som stereotypiske menn for å lykkes? Det vi kaller sivilisasjon bygger for øvrig mer på samarbeid enn på konkurranse, og det er ett av flere felter der kvinner er påtagelig bedre enn menn. I «konkurransen» om å samarbeide best vinner kvinnelaget 10 av 10 ganger, fordi menn helst vil krangle om hvem som skal ta lederskap i samarbeidet.

Om jeg skal trekke fram én viktig «feminin» egenskap som jeg med sikkerhet kan si at menn som gruppe kan ta lærdom av, så er det å sette ord på følelser. Følelsesregulering, aksept for egen sårbarhet, det å be om hjelp, støtte eller bistand, mellommenneskelig kommunikasjon, er ferdigheter som vi i et patriarkalsk samfunn har neglisjert. Dette har ikke bare ført til at menn ikke får tilstrekkelig anledning til å lære seg det, men også til at flere og flere kvinner etter hvert også vegrer seg for å bruke det, fordi det ikke verdsettes som noe konstruktivt. Et underkommunisert, videre utslag av dette, er at kvinner utgjør en stadig større andel i selvmordsstatistikken, som i det store og hele anses som et mannsproblem.

Det finnes menn i dag som ikke er bevisste på at drivkraften bak alt det de setter seg av mål i livet, er nettopp følelser. Det finnes menn som tror at de selv ikke har følelser, fordi de fortrenger og gjemmer bort det de tror er kvinnelige impulser som menn ikke skal ha. Derfor benekter også mange at kvinner som gir uttrykk for sine følelser er verdt å lytte til. Mange har følelser som de aldri har hatt forutsetning for å lære seg og håndtere, fordi de er oppvokst i en kultur som ikke «tillater» menn å ha følelser som tristhet og frykt. Om du som mann leser dette og blir provosert – bra! Da har du i det minste tilgang til en menneskelig egenskap som du med litt øvelse kan ha utbytte av, først og fremst ved å forstå andre.

En samtykkelov burde være unødvendig i et moderne samfunn. At vi trenger å lovfeste at ingen kan forgripe seg på andre er på mange måter en fallitterklæring, men dessverre høyst nødvendig. Ikke bare trenger vi en lovtekst som forteller menn at kvinner som ikke gjør aktivt motstand ikke nødvendigvis samtykker. Menn må ha inn med teskje, fra barnsben av, at for å utføre seksuelle handlinger med en kvinne, trenger du aktivt samtykke, gjennom ord eller handling, fra henne selv. Det er tydeligvis også nødvendig å vise til samtykkekompetanse, altså at kvinnen skal være moden nok til å ta en egen avgjørelse om sin egen kropp. Hun må også være ved bevissthet!

Menns forsøk på å gripe inn i kvinners selvbestemmelsesrett representerer utdaterte holdninger.

Photo by Aiden Frazier on Unsplash

Mye av dette høres kanskje ut som selvfølgeligheter. Men om det hadde vært selvfølgelig, ville vi ikke fortsatt ha hatt de utfordringene jeg har nevnt her. Om likeverd mellom kjønnene hadde vært en innarbeidet realitet, hadde ikke kvinner vært redde for å gå alene hjem på kvelden. Det er menn, og bare menn, som kan oppføre seg på en måte som kan gjøre kvinner tryggere. Vi har langt igjen, og det er kun et slikt mannsperspektiv som er gangbar vare.

Om du fortsatt er der at «ikke alle menn» er drittsekker mot kvinner, så utfordrer jeg deg: Prøv! Bare prøv og se dette fra kvinnens ståsted. Hun kan ikke vite at akkurat du er en grei fyr før du har vist deg tilliten verdig. Hun kan ikke tørre å stole på deg før menn generelt behandler kvinner med respekt og likeverd. Hun kan ikke stole på menn som gruppe før menn som gruppe gjør grep som viser at menneskeverd ikke er avhengig av om du er født som kvinne eller mann.

Det handler til en viss grad om at vi menn må gi fra oss privilegier, gi mer av definisjonsmakten til kvinner. Vi må gi fra oss litt av vår plass, slik at kvinner kan oppnå en innarbeidet, likeverdig status i det samfunnet jeg tror de aller fleste av oss egentlig ønsker oss. Det er ikke fryktelig mye forlangt. Og hvis vi ikke kan tåle å konkurrere med kvinner på like vilkår, hvor gode menn er vi da?

Moderne maskulinitet er et stort og interessant tema, som jeg for min egen del gjerne skulle utforsket mer. Men en ting er sikkert, uten utforsking: Du blir ikke mer mann av å holde kvinner tilbake, og slett ikke mindre mann av å la det være. Så slutt med det!