Nei! Selvmordsstatistikken peker ikke på et mannsproblem
«Hver uke tar mer enn ni menn sitt eget liv i Norge, og tallet øker. Flertallet av disse mennene har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet, men har lidd i stillhet.» Slik åpner Mental Helse sin beskrivelse av sin konferanse «Strong not silent» i begynnelsen av mars 2020. Selvmordsforebygging med særlig fokus på menn og menns forhold til å søke hjelp er prisverdig og viktig. Likevel kan denne oppmerksomheten i kombinasjon med en stor profilering i media av kjente menn som tar sitt eget liv bidra til å skape myter som er enda mer feil nå enn de har vært tidligere.
Når tragedien inntreffer er den selvfølgelig like stor, intens og vond, uavhengig av hvem den rammer, og alle selvmord kan (og skal?) oppleves som like meningsløse for pårørende og etterlatte. Alt annet enn en nullvisjon når det gjelder selvmord kan knapt kalles en visjon, og den dagen vi tenker at selvmord ikke kan forhindres har samfunnet spilt fallitt.
På den internasjonale kvinnedagen kan det være verdt å påpeke at statistikken for selvmord i Norge ikke peker i retning av at menn er spesielt utsatt for selvmordsrisiko i 2020. Snarere tvert imot. Tall fra Statistisk Sentralbyrå som går tilbake til 1931, viser en tydelig overrepresentasjon av menn i oversikten over selvmord fordelt på kjønn og alder, hele veien fram til i dag. Disse tallene kan imidlertid presenteres og fortolkes på ulike måter, men det er ikke til å komme bort ifra at andelen av kvinner representert i selvmordsstatistikken har økt fra 20,3% i perioden 1931-35 (38 av totalt 187), til 29,5% i perioden 2005-2009 (778 av totalt 2632).
Tysk markering av kvinnedagen, med sterke virkemidler. Photo by Raphael Renter on Unsplash
Kanskje et tungt tema å løfte fram på kvinnedagen, og fungerer ikke like godt som kampsak i 8. mars-toget som f.eks. abortloven. Men det kan ikke være helt uinteressant å ta en ordentlig kikk på kjønnsfordelingen og hva statistikkene faktisk forteller oss.
Hvorfor?
Det positive i statistikkene er at selvmordsraten har gått ned for begge kjønn siden toppen på midten og slutten av 1980-tallet, og at raten har vært relativt stabil siste 10-15 år. Selvmordsrate må ikke forveksles med absoluttverdier, da flere selvmord i en befolkning ikke nødvendigvis innebærer økning, fordi befolkningsveksten ikke er kontrollert for. Likevel er tall som 674 (2019) døde i selvmord i året en skremmende størrelse. Det er ikke mer enn 50 år siden dødstallene i trafikken var nesten like høyt (560 mennesker drept i trafikken i Norge i 1970), men massiv innsats rettet mot trafikksikkerhet og holdninger til sikkerhet i trafikken har ført oss ned til like i overkant av 100 dødsulykker i året, til tross for betydelig økning i biltrafikk og persontransport, og 2019 ga oss en gledelig verdensrekord med 0 (NULL!) barn drept i trafikken. Hva skal til for at vi får tilsvarende resultater med selvmordstallene? (hint: kvalitet koster)
Overrepresentasjonen av menn i selvmordsstatistikker kan fortolkes med stereotypiske fremstillinger om at det er mer unaturlig for menn å søke hjelp og snakke om vanskelighetene sine. Svakhet, sårbarhet og følelser er kulturelt forbundet mer med kvinners emosjonelle uttrykk enn med menns, samtidig som kjønnsdifferensierte assosiasjoner til det å oppsøke hjelp står sterkt. Men hvorfor er det da slik at kvinner, på tross av sin «tilbøyelighet» til å oppsøke hjelp for emosjonelle utfordringer, inntar en stadig økende del av en statistikk som tradisjonelt er forbeholdt menn? Det er mulig at man finner kjønnsforskjeller på metode for selvmordsforsøk hvis man går enda dypere inn i tallene, men vi kommer fortsatt ikke unna det faktum at andelen kvinner som lykkes i å ta sitt eget liv øker mer enn den gjør for menn.
Selvmord er dermed ikke et mannsproblem, selv om man lett kan få det inntrykket ut fra mediedekningen i senere tid. Det er et generelt samfunnsproblem vi nødvendigvis må ta tak i på nye måter, når det viser seg at det vi gjør ikke fungerer godt nok. Folkehelseinstituttet jobber for å innføre begrepet «livskvalitet» som et måltall for helse og velferd. Dette er en fin justering og målsetting som kan tenkes å få en funksjon på sikt, men det må operasjonaliseres, konkretiseres og utdypes betraktelig før vi faktisk kan bruke det i behandling og hjelpearbeid.
Men hvorfor blir det slik at andelen er økende selv om kvinner er «flinkere» til å oppsøke det hjelpetilbudet som formodentlig skal gi økt evne til å tåle livsbelastninger, økt livskvalitet, og redusere risiko for alvorlige utfall av psykiske/emosjonelle utfordringer? Og hvorfor skal vi absolutt få menn til å søke de hjelpemidlene som over tid har vist seg å ikke hjelpe kvinner? Er hjelpeapparatet ute av stand til å forhindre de mest alvorlige konsekvensene av desperasjon og håpløshet?
Psykologisk Tankeverksted har vært inne på selvmordsforebygging tidligere. Les også «Passivt om selvmordsforebygging fra presidenten i psykologforeningen»
Kunnskap og fokus på selvmordsforebygging er større nå enn for ti år siden. Hvorfor påvirker det ikke dødstallene nevneverdig? En forklaring som en del fagfolk viser til er at helsevesenet har store utfordringer med å implementere kunnskapen i praksisfeltet. Ikke fordi fagfolkene ikke tar til seg kunnskapen, men fordi organiseringen, de politiske føringene og målstyringen gjør at helseforetakene blir mer opptatt av dokumentasjon på at ting er gjort, enn av at det som blir gjort er nyttig for tjenestemottakeren. Se for eksempel artiklene «Unnvikende selvmordsforebygging» av Tormod Stangeland og «Psykisk helsehjelp er en stollek» av Sivert Straume i mars-utgaven av Psykologtidsskriftet.
Vi kan ikke tillate at arbeidet med selvmordsrisiko preges av sjekklister og fagpersoners behov for å beskytte seg mot overveldende dokumentasjonskrav. Føringer og forventninger fra helseforetaket om hva som skal og ikke skal gjøres er basert på forskning på gruppenivå, mens den kliniske innsikten som bare kan oppnås gjennom tillitsfull samtale på individnivå tilsynelatende får mindre verdi. Barn og unge, så vel som voksne, menn så vel som kvinner, alle med høy risiko så vel som de som «bare» opplever en viss grad av lidelse, skal møtes av fagpersoner med genuin, empatisk nysgjerrighet, udelt oppmerksomhet, og en trygghet på at hjelpetilbudet har fleksibilitet og spillerom nok til å få gjennomført gode tiltak for å øke livskvaliteten.
Før vi oppfordrer menn til å søke mer hjelp, skal vi kanskje sørge for at den hjelpen som allerede tilbys kvinner som faktisk søker den holder høy kvalitet?
Det evolusjonsbiologiske perspektivet
Mennesket har utviklet seg i evolusjonen som et flokkdyr, vi er sosiale vesener. Det innebærer blant annet at vi er biologisk skrudd sammen på en måte som gjør at det er virksomt for oss å dele sårbarhet. Vi skal snakke med hverandre om det som er vanskelig for oss. Urmennesket opererte i små grupper, og var helt avhengig av å være kjent med hverandres styrker og ikke minst svakheter for å kunne fungere sammen. Det samme gjelder i militæret, eller i lagidrett på toppnivå, i dag. Selv om det moderne storsamfunnet rundt oss medfører helt andre behov for å differensiere mellom hvem vi tør være fortrolige med, har vi fortsatt de samme psykologiske mekanismene. Behovene våre og hva vi trenger å bekymre oss for har også endret seg drastisk, men mellommenneskelige relasjoner er fortsatt en av de aller viktigste helsefaktorene, både fysisk og psykisk. Se også «Harvard-studien: 79 år med lykkeforskning» av Toril Fossmo for Psykologisk Tankeverksted. Dette gjelder menn like mye som kvinner. Begge kjønn har de samme grunnleggende overlevelsesmekanismene knyttet til helt spesifikke strukturer i hjernen, og stresshormonbalanse og stressresponsstrategier har lik innvirkning.
Det fremstår naturlig å anta at kultur og kjønnsstereotypier bidrar til å skape barrierer. Både i måten hjelpetilbud utformes og organiseres, og i hvem som søker og mottar hjelp og på hvilken måte. Påstanden om at menn har vanskeligere for å be om psykisk helsehjelp virker ikke urimelig. Det er ikke fordi menn har mindre følelser, eller at disse er mindre vanskelige enn hos kvinner, eller at menn håndterer dem bedre. Det har nok utvilsomt mer å gjøre med synet på maskulinitet og mannsrollen. Men å gjøre desperasjonen, fortvilelsen, håpløsheten som ligger bak et selvmord til et problem der samfunnet trenger en spesiell oppmerksomhet rundt menn, det blir å trekke det betydelig lenger enn det finnes statistisk grunnlag for. Et dedikert fokus på menn vil også kunne virke mot sin hensikt ved å stakkarsliggjøre menn som har det så jævlig at de kjenner sterkt på behovet for hjelp, men ikke blir inspirert til å ta steget av forestillingen om et hjelpeapparat designet for å fange opp nettopp dem. Sannsynligheten for at et annet steg virker mer forlokkende kan øke.
Stigmaet som fortsatt eksisterer rundt psykiske lidelser gir også en bekreftelse på at kulturen vår til en viss grad definerer det å ha overveldende, negative følelser som noe negativt. Noe svakt. Uavhengig av bakgrunn og hvilke belastninger som kan ses som årsak til at slike følelser er der og har utviklet seg til desperasjon. Hvis kvinner møter psykisk helsehjelp (eller lever i omgivelser) der en slik holdning er påtagelig, vil de fort kunne føle seg sett ned på. Mange oppsøker hjelpen likevel. Hvis menn værer en slik holdning, vil mange kunne se det som så uutholdelig at de overbeviser seg selv om at det er bedre å la være. Retorisk kan jeg spørre: Hvilket kjønn er det som virker å tåle mest av vanskelige følelser? Stigmaet bør uansett reduseres ved hjelp av god informasjon om at psykiske utfordringer ikke er tegn på svakhet.
Derfor er det viktigste vi kan gjøre å snakke om selvmord og historiene bak, og snakke mye. Vi skal selvfølgelig ikke idyllisere eller romantisere selvmordet som en løsning. Fra klassisk litteratur har vi Goethe’s roman «Unge Werthers lidelser» som førte til en bølge av selvmord i Tyskland på slutten av 1700-tallet. Netflix-serien «13 reasons why» har beviselig medført en økning i selvmordsraten hos ungdom i USA. Sist i etterkant av Ari Behns bortgang i romjulen i fjor advarte psykologspesialist Fredrik Walby mot potensiell smitteeffekt av den voldsomme mediedekningen som overøste Behn og etterlatte med positiv oppmerksomhet.
Det er klart vi skal fremheve det positive ved et menneske som har hatt det så vanskelig, nettopp med tanke på stigmareduksjon, men først og fremst av respekt og ydmykhet og empati med avdøde og de etterlatte. Den vanskelige balansegangen oppstår når dødsårsaken overskygger de menneskelige egenskapene. Det er for tidlig å si om selvmordet til Ari Behn har ført til at flere har tenkt alvorligere tanker eller handlet ut fra dem, men det er for så vidt positivt at Mental Helses hjelpetelefon har opplevd veldig økt pågang i etterkant. Det eneste vi entydig kan konkludere negativt på i dag er at kapasitetsmangelen i psykisk helsetilbud i dette landet har blitt tydeliggjort.
Vi må snakke om selvmordsrisiko som et generelt, felles menneskelig problem med individuelle historier. Kall det gjerne anekdoter, men disse historiene er åpenbart det viktigste for den det gjelder. Forskningen på gruppenivå er ofte ikke det mest nyttige for enkeltindividet. Kvinner og menn kan gjerne ha vidt forskjellige påvirkningsfaktorer og forestillinger om hva de trenger, men ingen av disse må gjøres til noe viktigere eller mer verdifullt bare på bakgrunn av kjønn.
Gratulerer med kvinnedagen!
Følg oss på sosiale medier: