SoMe, or not so me?
Sosiale medier tilbyr et til tider krevende publikum. Det å uoppfordret skulle finne plass i oppmerksomheten til underholdningssøkende mennesker er ingen enkel oppgave. Kanskje særlig for sånne som meg, som i utgangspunktet ikke er særlig glad i å rope høyt, stikke seg frem. For den lavmælte delen av befolkningen kan det være negative erfaringer knyttet til å dele noe man selv er opptatt av, bare for å oppleve at andre ikke ser ut til å bry seg, eller gir motstand i en eller annen form.
For bruken av sosiale medier, uansett plattform, går i stor grad ut på å påkalle en oppmerksomhet som ikke nødvendigvis er der fra før - «se meg», «lik meg», «ta del i min verden». Noen liker det meste, mens andre kan finne på å intenst hate alt du er og gjør og står for…og gi uttrykk for det. De aller fleste scroller likevel bare relativt uinteressert forbi. Algoritmene styrer oss inn mot det vi har vist interesse for tidligere, og gir mindre plass til innlegg som potensielt kan utfylle oppmerksomheten vår med et sunt og ekspanderende mangfold.
Men når vi får oppmerksomhet, er det jo så godt, er det ikke? De av oss som ikke har tusenvis av lojale følgere som liker alt vi legger ut uansett, har en tendens til å måle oss selv og vår «suksess» i sosiale medier opp mot antall likes. For profesjonelle aktører kan det være regnet som et godt resultat hvis et innlegg får respons (klikk) fra 5%, altså hver 20. av det totale antall følgere. Hvor mange responser skal vi ha for å bli fornøyde? Og hvor stor betydning for vår egen tilfredshet skal vi tillegge det?
Jeg har selv opplevd å få langt flere likes enn jeg har følgere. Jeg har til og med opplevd å få en slags «mini-viral» spredning av et blogginnlegg. Jeg skrev en gang en tekst om samliv og utroskap, fordi en journalist hadde kontaktet meg og bedt om faglige innspill fra meg som parterapeut. Den fikk over 1.000 lesere i løpet av kort tid. Noen uker senere skrev jeg en tekst om klimaendringene, og fikk noe sånt som 8 lesere. Mye av årsaken til eksplosjonen til den første teksten, var nok at den tilfeldigvis ble delt i sosiale medier av en person med langt flere følgere enn meg selv. Men en del må nok også tilskrives at tematikken hadde lettere for å fange oppmerksomheten til mange, enn den siste. Dette til tross for at jeg selv er mye mer opptatt av klimaendringer som tema, og oppfatter det som mye viktigere og at det absolutt burde tiltrekke seg flere lesere. I det minste flere enn 8. Responsen har fint lite med kvalitet i tenkningen å gjøre. SoMe fungerer rett og slett ikke på den måten. Det som fenger genererer interesse, mens det som er interessant sjelden fenger.
I likhet med mange andre lar jeg meg også påvirke av intermitterende forsterkning. Det vil si, det å av og til få massiv respons er noe av det som gjør det så fristende å fortsette. Jeg søker den samme opplevelsen som jeg fikk den gangen, jeg ønsker å sette nye rekorder. Denne mekanismen er ikke så ulikt det som skjer med hunder som av og til, men ikke konsekvent, får mat ved middagsbordet til menneskene sine. Disse vil få en sterk forventning om at «belønningen» kommer en gang iblant, og det kan like gjerne være denne gangen. Jeg kunne økt sannsynligheten for sterk positiv respons ved å finstemme tematikken jeg skriver om til hva som opptar folk. Det finnes lett tilgjengelige data på hvilke tema som fenger flest til enhver tid, men det krever en liten innsats å benytte seg av det. Så lenge jeg ikke investerer tiden og energien min i å finne ut av det, blir det mer eller mindre tilfeldig om det jeg er opptatt av samsvarer med det andre er opptatt av.
Av alle de av oss som bruker sosiale medier for underholdning, for å oppdatere oss på hva som skjer i nettverkene våre, for å dele våre egne erfaringer, for å vise frem hva som skjer i livene våre, er det nok ytterst få som har en sosialteoretisk strategi som maksimerer rekkevidden og optimaliserer treffsikkerheten i en gitt målgruppe. Vi legger ut det vi føler for, og håper folk setter pris på det. Eller vi trykker på like-knappen på andres innlegg, og regner med at mottakeren verdsetter responsen.
Photo by Unsplash
Og her ligger poenget mitt. Helt uavhengig av hvem og hvor mange som liker eller misliker innlegget ditt, hvis de i det hele tatt har fått det med seg, tar du din rettmessige plass hver gang du deler. Du har en egenverdi, og velger selv hvor mye plass du vil ta og på hvilken måte, i sosiale medier såvel som i livet. Du bekrefter din egen eksistens ved å være tilstede. Den samme egenverdien som alle andre har, både på SoMe og ellers, både de som bekrefter deg og de som ikke gjør det, de som blir bekreftet og de som ikke gjør det. Det er klart vi liker å bli sett og hørt og bekreftet, og mennesket som art har behov for å føle seg inkludert. Likevel er den viktigste bekreftelsen vi kan få, den vi gir oss selv, den vi får gjennom å ta plass uavhengig av andre.
Så hvis du er litt som meg, og føler deg som en demotivert hund når den forventede responsen uteblir: gi faen og bjeff igjen. Det er ditt uttrykk som er det viktige, og ikke nødvendigvis reaksjonen det vekker eller ikke vekker i andre. Jeg vil likevel anbefale å holde seg et stykke unna grenseoppgangen ved å uttrykke noe som er ufint ovenfor andre. En felle de fleste av oss, meg selv inkludert, har gått i. Da er det i så fall på tide å gå litt i oss selv, og finne ut om vi faktisk har vært ufine. Og så eksisterer selvfølgelig muligheten for at andre er litt vel nærtagende, også på sosiale medier.
Men ta plassen din, beklag hvis du erkjenner å ha gått for langt, eller stå for det du har uttrykt. Ikke veldig ulikt det som er tilfelle i «vanlige» sosiale arenaer. Vi trenger absolutt ikke gå inn for å teste hvor andres toleransegrense for krenkelser befinner seg, men vi skal heller ikke vegre oss for å være fritt tenkende og kritiske til andre. En balansegang som kan se ut til å innebære større vanskeligheter for noen enn for andre, eksempelvis for de såkalte «kulturkrigerne».
Sosiale medier har endret på måten vi samhandler med andre. Selvfølgelig mer for noen enn for andre. Samtaler foregår i noe mindre grad som det har gjort før, med øyekontakt, mimikk og kroppsspråk som lett tilgjengelige virkemidler for fortolkning, og mer på den nye måten med klikk som signaler på interesse og engasjement. Likes, og særlig emojis, kan tolkes på mange måter, og åpner ikke for den direkte, relasjonelle utvekslingen som er så viktig for oss mennesker. Rommet for misforståelser og feiltolkning, og dermed også impulsive og lite gjennomtenkte responser, er betydelig større. Og så kan vi aldri være 100% sikre på at budskapet når fram til den tiltenkte mottakeren på den måten vi ønsker. Innstillingene du har på varsler og i feeden din vil aldri kunne fange opp alt som kan tenkes å ha betydning for nettopp deg, samme hvor avanserte algoritmer og kunstig intelligens som er involvert.
Men igjen - vi samtaler ikke, deler ikke, svarer ikke, skriver ikke først og fremst for andre, men mest for oss selv. Vi gjør det for å ta del i og vise at vi er en del av verden vi beveger oss i. Selv de helt enkle forespørslene vi gjør i hverdagen, som å bestille en kopp latte på kafé, er en slags test på, og som oftest en bekreftelse på, vår eksistens og vår verdi. Det å bli sett og hørt og bekreftet - å få meningsfull tilbakemelding på hvem og hva vi er, også i andres øyne - er et så grunnleggende, eksistensielt behov, som også i stor grad dekkes på et like grunnleggende, hverdagslig plan, at vi har lett for å overse det.
Det er selvsagt en stor forskjell på å avgi stemme ved et valg, og det å dele nusselige kattunge-videoer på Facebook. Paradoksalt nok blir sistnevnte et mye sterkere og tydeligere signal om hvem vi er og hva som har betydning for oss enn førstnevnte. I prinsippet er likevel begge eksistensielle avgjørelser, som reflekterer oss selv i relasjon til verden rundt oss. For oss selv. Det er vi som tar plass i verden og påvirker, på vår måte.
Sosiale medier avdekker og forsterker på mange måter mangler i mellommenneskelig kommunikasjon. De har sine fordeler i at vi ikke trenger å være fysisk nær hverandre for å opprettholde en kontakt og en form for dialog, men gir oss samtidig en falsk opplevelse av nærhet. Nyansene og den direkte tilbakemeldingen forsvinner, og vanskeliggjør den mellommenneskelige fortolkningen samtidig som vi får presentert en forestilling om at denne delen er ivaretatt gjennom avanserte, kunnskapsbaserte sosiale symboler.
SoMe er løgn og bedrag satt i system, samtidig som det er en unik mulighet til å utfylle sin egen eksistens. Hva vi får ut av det avhenger av bruken. Det avhenger av deg!
Dette har vært en høyst uformell og ufullstendig, eksistensialistisk analyse av sosiale mediers innvirkning på livene våre.
That’s me. SoMe? Or so not me?
«You get to be you. Let the other stuff go.»
@maryamhasnaa (Sufi-sjaman/influencer på X/Twitter)
Få Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks
Følg oss på sosiale medier: