Abortloven - Flertallsdiktatur og mindretallstyranni i samme regjeringsplattform
En politisk analyse med psykologisk bakteppe
Alle ved forhandlingsbordet på Granavolden har fått sitt.
KrF har fått kristen moral tilbake i det politiske systemet, og mye ut av de 4,2% av stemmene de fikk ved stortingsvalget i 2017.
FrP har fått innvandringspolitikken tilbake på sitt bord.
Venstre har fått marginale klimamålsettinger fram til 2030, og kan slå i bordet med at utslippsreduksjonen muligens blir noe større enn den ville vært uten deres deltagelse i regjeringen.
Høyre har fått oppfylt statsminister Erna Solbergs store, våte drøm om en ikke-sosialistisk flertallsregjering.
Nasjonen Norge har fått en demonstrasjon på politisk hestehandel, der et lite mindretall (KrF) har fått gjennomslag for et forslag om en endring i abortloven som etter alle solemerker medfører flere, ikke færre aborter. Jonas Gahr Støre har fødselslegene med seg i sin uttalelse om sannsynlig økning av de som nå vil ønske å fjerne begge fostre istedenfor bare ett. Hans moralske indignasjon over den politiske yppersteprestrollen Ropstad inntar deles nok også av langt flere enn Erna Solbergs indignasjon over Støres unnlatelsessynder i fortiden (NRK Debatten, 17.01).
Til tross for at forslaget innebærer minimale endringer i praktisk forvaltning av abortloven, og kun berører et svært begrenset antall familier, representerer prinsippet om myndighetenes inngripen i høyst personlige valg et tilbakeslag for det liberale demokratiske tankesettet. At andre enn de som selv kjenner på utfordringene skal bedømme hvilken kapasitet man har for å treffe ansvarlige beslutninger, minner om en del andre utfordrende debatter om fagfolks evne til å komme fram til bedre løsninger ved overprøving av den det gjelder. Samtykkekompetanse og bruk av tvang er tilbakevendende tema i psykisk helsevern og barnevern, og berøres også sterkt i den nylig aktuelle Tolga-saken. Fagfolk er ikke nødvendigvis bedre egnet til å treffe riktige beslutninger om andre menneskers liv. Det er heller ikke tunge holdepunkter for å si at fagfolk gir bedre veiledning enn den enkeltes nettverk i slike spørsmål.
Den psykologiske utfordringen
Abort er ingen enkel avgjørelse for noen, men det er ingen ting som tyder på at utsortering av uønskede individer er det sentrale i beslutningsprosessen hos de som veier alternativene. Sosiale og økonomiske omkostninger er hovedårsak til valget om å ikke bære frem barn, uavhengig av om helserisiko for fosteret er påvist eller ikke (Broen et.al. 2006). Unge kvinner i studier eller ved inngangen til arbeidslivet er høyt representert i statistikken, og det er forståelig at en slik livssituasjon vanskeliggjør en betydelig nedprioritering av egne drømmer, ambisjoner og framtidsutsikter. Om det er nok til å rettferdiggjøre avbrytelsen av et svangerskap er ikke opp til meg eller deg, eller politiske eller religiøse føringer å bedømme. Det er opp til den som eventuelt skal bære fram barnet og ta ansvar for det fram til selvstendig alder.
Sorg, sinne, skuffelse, skyld, skam, savn og tap er relativt vanlige følelser å kjenne ganske intenst på lang tid etter en abort (Broen et.al. 2004), og hører for mange med i overveielsen i forkant, med forestillinger om hvor stor belastningen vil være i forbindelse med dette alternativet. Det er ikke en urimelig antakelse at det som holder mange tilbake fra å gjennomføre en abort, ligger i nettopp disse følelsene, og ikke i lovverket. Det å bli stilt ovenfor en nemnd for å rettferdiggjøre egne følelser er en ytre, påført belastning som ikke gjør det lettere å følge sitt ‘indre kompass’, i tillegg til at risikoen er tilstede for å bli følelsesmessig overkjørt av en kranglevoren lege. Selv om praksis tilsier at dette ikke forekommer ofte, er det en svært unødvendig stressfaktor basert på religiøse forestillinger mer enn på fornuft og kunnskap.
Om fosterreduksjon er mer etisk betenkelig enn en ‘vanlig’ abort kan også diskuteres, men uten å gå nærmere inn på dette kan vi si at en innskrenkning av selvbestemmelsesrett ikke ser ut til å ha vært tilstrekkelig belyst som etisk og demokratisk dilemma på Granavolden. Det har i hvert fall ikke kommet fram noen tydelige beskrivelser av grundig vekting mellom kristen moral og fundamentale demokratiske rettigheter.
Hestehandlerne
Hvis vi skal være velvillige kan det være riktig som Ropstad sier at vi har behov for å kunne drøfte spørsmålet grundig, men er det dette som er gjort på Granavolden? Det er ikke til å komme bort i fra, og vanskelig å skjule med tanke på de innrømmelsene som de andre partiene nå har fått i gjengjeld fra KrF, at abortloven har vært et forhandlingskort for å oppnå flertallsregjering med tre ministerposter for enda et parti like over sperregrensen. Om gjenreverseringen av alkoholkvoten sier Siv Jensen: «En fin gest fra KrF». Som bidrar til å gjøre FrPs motstand mot politikeres unødvendige inngripen i folks liv lettere å se bort fra? Langtlevende prinsipper på billigsalg! KrF står med sine 4,2% velgerstøtte for et mindretallstyranni ovenfor en regjering med behov for flere lojale stortingsrepresentanter bak seg i andre saker.
Det at vi nå har en regjering bestående av partier som til sammen har flertall i nasjonalforsamlingen, er på ingen måte ensbetydende med at velgermassen og de folkevalgte ønsker de endringene som disse partiene har forhandlet seg fram til i tilsvarende størrelsesforhold som representasjonen på stortinget. Om endringene i abortloven overlever stortingsbehandling, er det fordi regjeringspartienes representanter føler seg forpliktet til, eller tvinges til, lojalitet til regjeringsplattform og samarbeidsparter i utøvende myndighet, og ikke til velgerne? Det vil i så fall innebære et flertallsdiktatur og en svekkelse av tilliten til politisk gjennomslagskraft for samtlige regjeringspartier.
Uvirksomme tiltak med stor sannsynlighet for resultater i motsatt retning av det man ønsker er lett diagnostiserbart som feil medisin. Tiltak rettet mot reduksjon av uønsket graviditet ville vært en mer kunnskapsbasert, lettere gjennomførbar og mindre provoserende tilnærming for å få ned abortfrekvensen, i tillegg til flere helsemessige gevinster. Forhandlinger i lukkede rom midt i stortingsperioden, istedenfor grundig saksbehandling i stortinget med utredning og høringsuttalelser, er slett politisk håndverk i et liberalt demokratisk system. Ropstad fremstår samtidig som initiativtakeren til å omgå den grundige diskusjonen om temaet som han sier han ønsker seg.
Er det redelig å behandle et etisk spørsmål som dette gjennom regjeringsforhandlinger uten gjennomføring av en grundig behandling i lovgivende forsamling som det ellers ville blitt gjort? Jeg noterer meg at tilsvarende spørsmål stilles om sykehusorganiseringen (Dagens Medisin, 12.02), der det hevdes at forslaget i regjeringsplattformen om sammenslåing av Universitetssykehuset i Nord-Norge og Finnmarkssykehuset ikke er i tråd med det vi må kunne forvente av politisk myndighet, eller med gjeldende lovbestemte krav til utredning, åpenhet og ansvar. Helseminister Høie har satt denne saken på vent. Hverken organisering av helsetjenester, eller lovendringer som angår borgeres selvbestemmelsesrett i spørsmål av stor betydning for familiers liv, hører hjemme som gjenstand for forhandlinger i lukkede rom.
Referanser:
Broen, Moum, Bödtker & Ekeberg (2005) Reasons for induced abortion and their relation to women’s emotional distress: a prospective, two-year follow-up study, General hospital psychiatry, vol. 27 (1), pp. 36-43
Broen, Moum, Bödtker & Ekeberg (2004) Psychological impact on women of miscarriage versus induced abortion: A 2-year follow-up study, Psychosomatic Medicine, vol. 66, pp. 265-271
Følg oss på sosiale medier: