Kanskje kan vi gjøre noe med det
Hvordan kan vi få en ungdomsgenerasjon som er opptatt av relasjoner og intimitet, som er kompetente i å samhandle med andre og som har bedre sex enn generasjonene før dem?
Hva kan vi gjøre for å komme nærmere et ideal om et post-#metoo samfunn der overgrep forekommer sjeldnere? Vi står i en «ny» situasjon og vet lite om hva som virker ved akkurat dette temaet, men all forebyggingsforskning for øvrig legger vekt på økt og nyansert bevissthet.
Overgrep: et samfunnsproblem og en pågående krise
Den siste uken har det kommet enda et navn på listen av mektige menn som er mistenkt for alvorlige overgrep: Svein Ludvigsen. Vi spør oss selv: Hvordan kan et oppegående menneske stå bak dette? “Dette er en side ved ham jeg ikke kjenner noe til,” sier statsministeren i Dagsavisen 28.11. En nær venn av Ludvigsen sier til iTromsø at han umulig kan ha gjort dette, presumptivt fordi dette ikke har rammet vennen selv. Vi vet fortsatt ikke om Svein Ludvigsen er skyldig, men reaksjonene på tiltalen av ham er interessante uavhengig av dette.
Hva skjer etter #metoo?
Særlig for de som har stått ham nær, virker det å være vanskelig å forstå at en person både kan være snill, grundig, omtenksom, hyggelig, og samtidig utøve maktmisbruk. Denne personen er så god, eller så stødig, eller så flink i jobben sin, eller slik en god venn av meg, at han umulig kunne ha gjort dette. Jeg føler ikke at jeg har lært særlig om Svein Ludvigsen, Terje Søviknes, Trond Giske eller Rune Øygard som personer av disse rundene i offentligheten. Jeg har imidlertid lært mye om hva folk tror overgrep og overgripere er for noe.
Vi snakker stadig oftere om overgrep og voldtekt. Det kan virke som om disse forbrytelsene i løpet av det siste året har fått en plass i den offentlige samtalen som i større grad står i forhold til hvor stort problemet faktisk er. I Norge har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) for lengst slått fast at overgrep er svært vanlig her i landet. 9.4% av et representativt utvalg norske kvinner oppgir at de har vært utsatt for en voldtekt, og 1.1% av menn. For barn er tallene høyere, og 10.2% av jenter og 3.5% av menn hadde opplevd å bli utsatt for seksuell kontakt med noen minst fem år eldre før fylte 13 år. Det fins langt flere kategorier, og til sammen rapporterte en tredjedel (!) av kvinner og en tiendedel av menn at de hadde opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i løpet av livet. Selv om det er mye i media for tiden, tilsier tallene at det skulle vært langt mer.
Da jeg først leste disse tallene ble jeg grepet av ubehaget. Jeg trodde ikke voldtekt eller overgrep var sjeldent, men rundt ti prosent er ikke sjeldent, det er en pågående krise. Jeg har lest og referert til disse tallene så ofte at jeg fortsatt blir overrasket over at ikke alle kan dem utenat. Men stort sett forsøker vi å holde oss unna. Det er ubehagelig å tenke på overgrep. Også folk som ellers håndterer livets mørke sider godt - død, sykdom - blir tydelig bleke om nebbet og kvalme om de må diskutere overgrep i noen minutter. Slik fungerer et tabu: Bare det å snakke om fenomenet blir et hinder.
Vi er godt opptrent til å møte overgrep med kvalme, avsky og mistro. Dette er imidlertid ikke til hjelp for å imøtegå disse og komme dem til livs. Når vi hører om en berømthet som er blitt avslørt, så ser vi også alt det andre de har gjort i et annet lys. Selv om vi vet at overgrep er vanlig, så forventer vi likevel ikke å møte eller å måtte forholde oss til de som utøver dem. De utsatte er blitt mer synlige, og det er ikke lengre forbundet med så mye skam å stå fram og fortelle at en har blitt utsatt for overgrep. Noen ganger er det tvert imot - Sunniva Andreassen, som sto fram som en av dem som hadde varslet om Trond Giske, er nominert til årets navn av VG.
En annen form for seksualundervisning
Det er en bra start. Men dersom vi skal få gjort noe med antallet seksuelle overgrep, så må vi også se på dem som utøver dem. Vi må gjøre noe med overgriperne.
Hvem er det som utøver overgrep? Vi vet mindre om dem enn vi gjør om de som blir utsatt for overgrep, da det naturlig nok ikke er spesielt lurt å stå frem i offentligheten og tilstå. Det er stort sett menn som utøver overgrep mot barn, selv om kvinner også tidvis er utøvere (Bufdir, 2015). Barn utøver også overgrep mot andre barn. I offentligheten har det vanligste bildet av overgripere kanskje best blitt representert av borgerrettsorganisasjonen Barnas Trygghet, som går langt i å omtale overgripere som kyniske monstre som bevisst går inn for å ødelegge barns liv. Det er selvsagt mange overgripere som er godt voksne og fullt i stand til å forstå hva de driver på med - politikerne jeg nevnte innledningsvis burde virkelig ha vært i stand til dette. Men er overgrep et slags angrep på barn, eller et resultat av noe annet?
Samtalen rundt overgrep tar ofte utgangspunkt i de utsattes perspektiv. Det er bra. Noe annet skulle bare mangle. Overgrep kan aldri unnskyldes. Men det er ikke nødvendigvis de utsatte som vet best hva utøvernes hensikt eller perspektiv er, og det å tenke at alle overgripere er forferdelige mennesker som gjør sitt beste for å ødelegge andre, er simplistisk. Det står heller ikke i stil til fakta, der mennesker som ellers fungerer godt - og som også har gode relasjoner - også utøver overgrep. Det er også etisk betenkelig å betrakte barn som utøver overgrep på denne måten. Stortingsrepresentanter i 30- og 40-åra har et annet ansvar.
Seksualitet og grensene rundt dette blir i liten grad dekket av skolenes seksualundervisning, som fremdeles i stor grad fokuserer på uønsket graviditet og kjønnssykdommer. Her har lite endret seg gjennom årenes løp. Om debatten i media de siste par årene har lært oss noe, så er det at det fins stor uenighet om hva normer for seksualitet er, og at begge sider av debatten ofte er like himmelfalne overfor at den andre ikke forstår det som for dem virket klart. Alle er enige om at overgrep er forkastelig, men på ingen måte enige om hva overgrep er, hvordan de ser ut, og hvordan de oppstår. Selv om de aller fleste er helt enige om at de aldri har vært med på noe sånt. Overgriperne finnes, men de er ikke som deg og meg.
Dette blir å tilsløre hva overgrep er og kan være, og ikke minst å spille inn i hendene til de som utøver overgrep. Dersom vi fortsetter å betrakte overgripere som en slags undermennesker, så vanskeliggjør det oppdagelsen av en Giske, en Søviknes, en Øygard. Det gjør det også vanskelig for oss å tåle at folks opplevelser av overgrep er så forskjellige. NKVTS sin rapport, sitert over, påpeker også at det som oftest er de nære rundt oss som står bak overgrep. Ikke voldtektsmenn bak en busk. Overgrep blir sjeldent anmeldt og sjeldent rapportert om, og en av årsakene til dette er sannsynligvis at disse menneskene har opparbeidet seg en tillit som de har misbrukt eller ikke fortjener. Det går altså an å ha kompliserte følelser for en overgriper. Virkeligheten passer ikke til klisjeene - det er ikke monstre som utøver overgrep, det er kanskje kjæresten, eller en besteforelder.
Susan Clancys bok “the Trauma Myth” beskriver hvordan overgrep, selv så skadelige som de er, ikke nødvendigvis oppleves traumatiske idet de inntreffer. At opplevelsen av overgrep, især for barn, ofte er preget av forvirring. De forstår ikke hva som skjer. Noe av det samme kan en spore i voksne menneskers forklaringer om ubehagelig sjekking eller trakassering. Først kommer forvirringen, så skam over å ha blitt utsatt for dette, så en sakte prosess der en begynner å finne ord for hva det var som skjedde. Barn har ikke ord for overgrep; de har ikke ord for seksualitet, fordi vi bevisst holder dette unna dem. Dette tjener kun overgriperne. Skal vi gjøre det vanskeligere for barn, unge og voksne å utøve og slippe unna med overgrep, så må vi forklare dem hva grenser, seksualitet og kjønnsorganer er for noe.
Vi må tåle å nyansere om overgrep
Vi blir ikke kvitt seksuelle overgrep over natta, men det er ingen grunn til å la være å prøve å få gjort noe. Vi blir heller ikke kvitt trafikkulykker, men det hindrer oss ikke i å anlegge bedre veier eller kreve en viss form for kyndighet før en kjøper bil. Vi kan ikke nekte folk å ha sex uten sertifisering, men vi kan sørge for at de gjennom skoleverket og kulturen de vokser opp i får en helt ok allmenndannelse i intimitet. Dette fordrer en form for ærlighet som det er vanskelig for mange å nå - for kanskje er ikke barnet ditt bare sårbart for overgrep, men også i stand til å kunne utøve overgrep. Du selv er ikke bare sårbar for overgrep, men andre er også sårbare når du har makt.
Dersom vi ser på overgrep som en ekstremt uheldig men vanlig opplevelse som vi alle har ansvar for, så kan også overgrepsutsatte møte en helt annet forståelse. Heller enn å bli tiet i hjel kan deres komplekse historier løftes frem, og heller enn å vise dem frem i dulgte reportasjer der en må dokumentere hvor forferdelig dette har vært, kunne overgrepet være en del av en bredere historie om et liv. Vi kunne høre historier om små og store overgrep uten å gå i forsvar og mene at dette er for lite for oss å bry oss om - eller så stort at en aldri kan bli bedre.
Det ville kreve at vi tåler å se at det er overgripere blant oss, og at vi vet at de skal fortsette å være der. Det er ikke egentlig en endring, for slik er det nå uansett - vi bare ser bort fra den kunnskapen. Kanskje, dersom vi tåler å si at Ludvigsen kan både være snill og “som en far” for en venn, og utøve overgrep mot andre, så ville vi oppdaget flere overgrep som utføres av hyggelige mennesker. Kanskje kunne Giske, Søviknes, Ludvigsen stå frem og ta selvkritikk. Jeg har gjort en del bra ting, og en del forferdelige ting, og jeg forsøker å gjøre noe med det som ble forferdelig. Heller enn å måtte fornekte alt videre i en offentlighet som kun forstår svart og hvitt: En gang overgriper, alltid overgriper. En gang utsatt, alltid utsatt.
Kanskje er overgrep og overgripere, slik statistikken viser, temmelig vanlige.
Kanskje kan vi gjøre noe med det.
Følg oss på sosiale medier: