Åpenhet om psykisk helse er vanskelig, men ikke av den grunnen du tror
Det å stå fram og fortelle om egne erfaringer med psykiske vansker krever mot. Smak litt på det: Blottlegge sine egne sårbarheter og vonde selverkjennelser, beskrive sine mest skamfulle og desperate øyeblikk, og fortelle om dyp tristhet, lammende frykt, alvorlige krenkelser eller destruktiv selvbebreidelse. Dette er ikke hverdagskost, og mange av oss skal grave dypt før vi finner viljestyrke til å snakke om det selv til nære venner.
Det er ikke rart at det er slik, for uavhengig av hvilken posisjon vi har i samfunnet gjør vi oss selv avhengig av en positiv, støttende respons fra omgivelsene vi betror oss til. Noen har fått ublide møter med omgivelser som ikke forstår, men mange har også fått den hjelpen og støtten de har behov for. Likevel er ikke dette noe vi gjør fordi vi har lyst, men først og fremst fordi vi ser oss nødt til å ta dette ubehagelige steget ut i det ukjente, enten det er i form av å fortelle til venner eller familie, eller søke hjelp hos en psykolog.
Psykisk uhelse på fremmarsj
Kjendiser og idretts- eller kulturprofiler som står frem i mediene med sine vonde historier bidrar sterkt til at tabuene rundt psykiske vansker brytes ned. En rekke filmer og tv-serier gir også på forskjellige måter innsikt og kunnskap, og kan være sterke virkemidler for å forstå hvordan en nedbrutt psyke fungerer og hvordan livet fortoner seg for en som lider under psykiske eller psykososiale belastninger.
Det er mange viktige historier å få fram, og vi skal være takknemlige for hver av de som tør å vise fram sårbarhet. På tross av dette, gjør ikke slike historier det lettere for oss å snakke om det spekteret av følelser som er i normalt omløp i folks hverdag. Tematikken som i all hovedsak bringes frem er psykisk uhelse, og er pr. definisjon ikke helt gjenkjennelig for den delen av befolkningen som tross alt ikke plages eller hemmes av vanskelige tanker og følelser.
Noen av de tyngste beretningene setter også en ramme, en standard, for hvor vanskelig det skal være før det er verdt å åpne opp om sin egen historie. Mange opplevelser som strengt tatt er nødvendige for oss mennesker å dele med omgivelsene for å opprettholde en psykisk robusthet, blir likevel ikke delt fordi «andre har opplevd så mye verre» eller «jeg bryter jo ikke fullstendig sammen av dette».
Om det ikke er vanskelig nok å være åpen om psykiske vansker, har vi kulturelle og samfunnsmessige barrierer for å snakke åpent om hensiktsmessige tanker og følelser også, hvilket utgjør en stor utfordring i det å jobbe med psykisk helse. Vi mangler språk, begrepsapparat og holdninger til å gjøre et effektivt folkehelsearbeid. Mens det er helt naturlig for folk å snakke om vitamin- og mineralmangel eller infeksjoner, er det vanskeligere både å identifisere og rette fokuset på en slags skamfølelse som er påført deg av ytre betingelser i oppveksten, og som den dag i dag hindrer deg i å utfolde deg i gitte sammenhenger, eller de automatiske, påtrengende, selvbebreidende tankene som av og til trykker deg ned og fratar deg all selvtillit.
Psykisk folkehelse
Denne teksten er ikke et forsøk på å påkalle oppmerksomhet om en glemt gruppe godtfungerende mennesker som skjuler sine ‘ikke fullt så vonde opplevelser som de som tas i mot i psykiatrien har’. Det er ment som en argumentasjon for å gjøre psykisk helse til et reelt folkehelsetema. Bare ved å rette et søkelys mot flere deler av spekteret kan vi bygge bro mellom de vonde, men håndterbare, erfaringene som folk flest gjør seg i løpet av livet, og de forferdelige, uhåndterlige og livskvalitets-reduserende følelsene som en del må ha profesjonell hjelp for å komme forbi. Større forståelse av vanlige følelser og mestringsstrategier vil også føre til en større forståelse av skillelinjene mellom hva som er «normalt» og hva som er «lidelse». Det er det samme følelsesregisteret, men omfang, intensitet og belastningsgrad er varierende. Hovedargumentet blir følgelig at det å utvikle et mer naturlig forhold til deling av tanker og følelser vil føre til økt forståelse for et helt kontinuum. Målsettingen er fortsatt åpenhet, men åpenhet om helse er like viktig som åpenhet om uhelse.
Psykologer flest er skjønt enige om at psykisk helse handler om noe mer og annet enn fravær av psykisk uhelse. Hva dette «mer» og «annet» faktisk er kan imidlertid fremstå som svært uklart i en del sammenhenger. Kanhende har vi psykologer vært for dårlige til å formidle og anvende kunnskapen vår til beste for de brede lag av befolkningen?