top of page

Pressemelding - Gir frivillig avkall på autorisasjonen som psykolog og helsepersonell

Jeg har fått nok! Jeg velger nå å stille meg utenfor, som en politisk og vitenskapsteoretisk protest mot en langvarig, gjennomgripende og dysfunksjonell helsepolitikk. Jeg sier fra meg autorisasjonen som psykolog og helsepersonell fra 01.03.23.




Jeg sier ikke fra meg utdannelsen, erfaringen eller kompetansen. Jeg vil fortsatt tilby samtaler til samme målgrupper som tidligere. Helsefaglige mål vil fortsatt være hovedfokus. Men jeg tilbyr altså ikke helsehjelp, definert ut fra dagens politiske rammer. Det er visst ikke lenger regnet som behandling hos helsemyndighetene, når metoden er felles undring og dialog om helsemessige behov, satt i en filosofisk, fenomenologisk ramme der kunnskap om psykologi anvendes fleksibelt i tråd med den hjelpesøkendes ønsker. Jeg kommer heretter til å praktisere filosofisk rådgivning om psykisk helse, eller livscoaching med psykologisk kompetanse om man vil, ved Tankeverksted. Se www.tankeverksted.no


«Ikke alt som kan telles, teller. Og ikke alt det som teller kan telles.» - Albert Einstein


Et velfungerende offentlig velferdssystem kan ikke drives etter bedriftsøkonomiske styringsprinsipper. Det er langsiktig samfunnsøkonomisk forventning og ikke kun målbare, objektive verdier, men derimot noe så vagt og udefinerbart som kvalitet, som må ligge til grunn for bærekraftig velferd. Utviklingen i norsk velferd generelt, helsevesenet spesielt og psykisk helsevern i særdeleshet har i en årrekke beveget seg i en ekstremt utilitaristisk og markedsideologisk retning. Den siste tids signaler fra blant andre helseministeren, tyder sterkt på at også sosialdemokratiet har gjort ettertrykkelig knefall for markedskreftene. Det er dessverre ikke til å komme unna at kvalitet koster, men helse må da være en god investering?


Det er åtte år siden jeg kastet inn håndkleet for arbeid i det offentlige. Dette er en vei mange nå velger å ta, som en direkte konsekvens av rovdrift på ansatte og uholdbare, rigide rammer som er til hinder for god, faglig skjønnsutøvelse. Det er ikke fordi de ikke ønsker seg et solid, offentlig velferdssystem at folk flykter over i det private. Det er aller mest fordi det offentlige systemet ikke fungerer som det skal.


For meg er tiden inne til å ta det enda ett steg lenger. Som selvstendig næringsdrivende har ikke det å bytte arbeidsgiver noen injurierende kraft. Jeg har heller ingen nytte av noen streikerett. Jeg er på ingen måte uunnværlig enten det er i et fungerende eller ikke-fungerende system. Min stemme er knapt hørbar, men jeg akter likevel å bruke den. Det finnes ikke andre virkemidler, og det å tro at jeg som enkeltperson kan ha særlig påvirkning på en ideologisk glidning som har pågått over tiår, er kanskje i beste fall naivt. Jeg bruker uansett anledningen til å si fra meg det mange regner som et privilegium.


Jeg gir det sterkeste signalet jeg kan se for meg for å protestere mot fundamentale feil i det filosofiske grunnlaget i dagens norske helsevesen og velferdsapparat. Jeg gir frivillig avkall på rollen som psykolog og helsepersonell. Jeg trenger den ikke, den er ikke meningsfull i arbeidet mitt. Det er ikke psykologtittelen som gir god hjelp, men den terapeutiske kvaliteten i samtale. Formaliteter må aldri bli viktigere enn realiteter.


Med en tanke om å oppnå mest mulig nytte for flest mulig - utilitarismens grunnprinsipp - har det offentlige over tid utviklet et utall av kategorier og dertil hørende byråkratiske prosedyrer. Det gir et kostnadseffektivt (sic) utbytte for gjennomsnittsbefolkningens behov. Nytteverdien kan fremstilles som stor så lenge det er mange nok i denne gruppen som får det de trenger. Paradoksalt nok, i og med at det ikke er denne delen av befolkningen helse- og velferdstjenestene primært er tilstede for. Det er kanskje økonomisk kostnadseffektivt, men det går hardt utover medmenneskeligheten. Et slikt velferdssystem hverken vil eller kan jeg være en del av. Jeg vil gi avkall på autorisasjonen, men beholde medmenneskeligheten.


Dessverre har man i helsesektoren også blitt mer opptatt av å plassere folk utenfor kategoriene enn innenfor. Dersom behovene er litt mer komplekse og ikke åpenbart faller inn under kriteriene for en eller annen kategori eller diagnose, står man altfor ofte igjen uten tilbud. En må være akkurat passe syk, og samtidig akkurat passe ressurssterk, for å få godt utbytte av behandling i norsk, offentlig helsevesen i 2023. Mest mulig for flest mulig har blitt til middelmådighet for mange og utilstrekkelighet for resten.


Dette er ikke streik. Det er ikke silent quitting. Det er ikke politisk påvirkning. Det er tvilsomt om det faller inn under begreper som aktivisme eller sivil ulydighet. Dette er heller ikke en oppfordring til andre om å si fra seg autorisasjonen sin. Slett ikke alle har samme anledning til det som jeg. Men kanskje kan det fungere som en del av et langt og vedvarende #Helsebrølet


Ytterligere beskrivelser og begrunnelser for beslutningen finner du i innlegget Ikke min profesjon på tankeverksted.no


Comments


bottom of page