Vår neste utfordring i pandemien er solidarisk

24.05.2020

Nå som vi selv har hodet over vannet, kan vi ofre en tanke til de som ikke har det?

 

Er vi beredt til å ta ansvar for de mindre privilegerte i verden? Er det naivt å tro at vi kan? Lille Norge kan ikke redde hele verden, men betyr det at vi ikke skal gjøre noe? Er vi beredt til å ta et solidarisk ansvar utover landegrensene? Dersom vi faktisk har ambisjoner om å skape et bedre og mer bærekraftig, solidarisk verdenssamfunn, er denne anledningen like god som noen.

 

 Sitat fra en "True Leader"

 

Koronakrisen har allerede satt verden på hodet. Store deler av befolkningen settes i en skvis mellom folkehelseperspektivet på den ene siden og personlige og/eller samfunnsøkonomiske bekymringer på den andre. I Norge har vi vært så heldige å ha både en velfungerende velferdsstat og et massivt oljefond i ryggen, når folkehelsa for en kort periode i landets liberaldemokratiske historie har fått en knapp prioritet foran kapitalen.

 

Jeg er ikke blant velgerne på høyresiden av norsk politikk, men la meg likevel først som sist få lov til å takke statsminister Erna Solberg og hele hennes regjeringsapparat, samt Folkehelseinstituttet, for det jeg mener er en forbilledlig håndtering av den største helsetrusselen mot befolkningen siden spanskesyken. Kritikk for at tiltakene har vært for harde, for myke, for sene, for tidlige, for inngripende, for lite transparente, for tillitsbaserte eller for lite tillitsbaserte til tross.

 

Uansett hva man gjør i en slik situasjon vil det alltid være noen som føler seg oversett, overstyrt eller overkjørt. I en slik situasjon er det naturlig at kritikken hagler både fra øst og fra vest, med mer eller mindre godt begrunnede påstander og varierende bombastisk holdning. Det meste av dette kan tilskrives frykt og bekymring, enten for helsa eller for økonomien. Med gjennomgående høy tillitt i befolkningen har vi likevel klart å dempe smittespredningen i så stor grad at gjenåpningen av samfunnet er i gang, og de fleste av oss kan med stolthet si at vi har gjort det sammen.

 

Når krisen en gang går over vil det ikke være veldig mange statsadministrasjoner som kan gå ut og gi gode begrunnelser for at de har løst dette på tilfredsstillende måte. Ingen vil kunne si at de har gjort alt riktig, så lenge kriteriet er god, faglig begrunnelse. Det er nok flere som vil kunne finne på å påstå noe sånt, men dette vil komme fra de samme som mener at WHOs eventuelle feil og mangler rettferdiggjør å ta fullstendig avstand fra alt som kommer fra verdens ledende organ når det kommer til folkehelse. Helseminister Høies og resten av det daglige pressekonferanseteamets mantra om «gradvis, kontrollert og sammen» er derimot direkte avskrift fra hovedpunkter i en av WHOs publikasjoner Considerations in adjusting public health and social measures in the context of COVID-19 (PDF).

 

Forholdet mellom helseinstitusjoner og regjeringsapparat blir tydeliggjort under pandemiens omstendigheter. Når Siv Jensen påpeker at regjeringen har tatt beslutninger utover det FHI har gitt anbefalinger om, og velger å kritisere manglende åpenhet ovenfor stortinget fremfor konkrete mangler eller overseelser i tiltaksplanene, glemmer hun ikke da at FHI ikke er et beslutningsorgan men derimot et rådgivende organ som både storting og regjering står fritt til å følge eller ikke? Det fremstår litt underlig når en Høyre-regjering for en gangs skyld prioriterer helse foran økonomi, ettergås i sømmene av en opposisjon som stort sett har brukt energien på helsefeltet til å si at det ikke investeres nok eller prioriteres høyt nok.

 

Enda tydeligere, eller i det minste enda mer betegnende, er dette forholdet i nabolandet Sverige, der Folkhälsostyrelsens statsepidemiolog Anders Tegnell har blitt gitt mandat på vegne av sitt team til å treffe politiske beslutninger på faglig grunnlag. Vitenskapen er objektiv og opplyser, men tar aldri avgjørelser på egenhånd, uten at noen fortolker og velger å bruke kunnskapen ut fra et subjektivt verdigrunnlag. Tegnell og kompani argumenterer med et faglig grunnlag, ja, men prioriteringen av tiltak representerer en politisk styring med sterke, samfunnsøkonomisk konservative undertoner. Dette burde kanskje vært overlatt til landets folkevalgte regjering, uavhengig av om strategien på lang sikt viser seg å lykkes eller ikke.

 

Hvordan det enn er, har både vi i Norge og söta bror relativ kontroll og oversikt i dagens situasjon. Epidemien er på vikende front, selv om vi fortsatt skal være på vakt for nye bølger. Mer alvorlig er det i mange andre deler av verden, der epidemien brer sterkt om seg. I mange land ser vi dystre rekorder som knuses hver eneste dag. Spredningstall og dødstall skyter til himmels. Ikke bare i fattige land som gjerne forbindes med dårlig fungerende helsevesen og svak økonomi, men også i vår egen kulturkrets. Tallenes tale viser at det ikke er helt ubegrunnet at administrasjonene i USA og Storbritannia får pepper for sen inngripen og utydelige, bagatelliserende signaler i den tidligste fasen av pandemien. 

 

Enda verre er det likevel at land som Brasil og Hviterussland fortsatt ligger på en slik linje, med ytterst få nasjonale tiltak for å begrense spredning, selv om smittekurven eksploderer. De respektive landenes statsoverhoder har litt å svare for, men det er ikke sikkert interndemokratiske prosesser har samme gjennomslagskraft som her hjemme, hvor vi altså finner grunn til å betvile at myndigheter som gjør mer enn det folket ber om, har ærlige intensjoner. Kanskje er det nødvendig å la roen og freden senke seg litt, og gjøre en samlet, global vurdering av dette når vi begynner å se lys i enden av tunellen.

 

Noen, særlig deltidsarbeidende, studenter og selvstendig næringsdrivende, vil sikkert ha gyldig grunn til å være uenige, men på nasjonalt plan har vi tross alt hodet over vannet, her i vår lille, privilegerte del av verden. Det er Europa og USA som lenge har vært episenter for smitte, og naturlig nok også for testing og dramatisk begrensende tiltak.

 

Mens man i noen land kan stille betimelige spørsmål ved sine lederes epidemiologiske teft, er det ikke overalt det er det som er bakgrunnen for høye smittetall. Befolkningen lider unødig også i de rike landene, og i land med autoritære myndigheter. USA, Russland, Brasil, Kina og Iran kan også være politisk betente tall å kommentere på. Det finnes likevel mange land der vi kan enes om at belastningen og risikoen først og fremst består i fattigdom, med tilhørende begrensninger i testkapasitet og helsevern. Det kan være hensiktsmessig dersom vi ønsker å bygge et mer solidarisk og bærekraftig fellesskap i verdenssamfunnet, at vi retter et blikk mot noen av disse. Nye episenter for pandemien oppstår nå på løpende bånd.

 

Oppskriften på katastrofer

 

Høyt folketall og høy folketetthet, i kombinasjon med fattigdom og dårlig utbygde helsetjenester er oppskriften på en pandemisk katastrofe som venter på å inntreffe eller som i skrivende stund er i ferd med å inntreffe med full tyngde. Som i mange andre, mindre krisepregede utfordringer, rammer også koronaviruset hardest hos de svakeste.

 

 Utviklingen i Norge (v.ø.), Brasil (h.ø.), India (v.n.) og Peru (h.n.), x-aksen er lik, dvs. alt er på samme tidsskala, tall fra worldometers.info

 

Hva skjer når det virkelig smeller i noen av de mest folkerike, tett befolkede og fattigste landene i andre verdenshjørner? Hva skjer når de mest ressurssterke og privilegerte har blitt rammet først, og resten av verden rammes etterpå? Blir vi mest opptatt av å redde oss selv og vår egen økonomi, kjøpe lokalt og legge igjen pengene i reiselivsnæringen i eget land? Vil de som er mindre privilegerte kunne lite på at Vesten kan bidra med støtte, bistand, kunnskap, testmateriell, smittevernutstyr og andre livreddende tiltak? Eller blir vi proteksjonister som Trump? Meg selv først, så meg selv og nettverket mitt, meg selv og nasjonen, og ett sted må grensa gå, og de som ikke har gjemt seg nå må stå? Et ryk og reis til alle utenfor vår egen inn-gruppe? Har vi fortsatt kapasitet til humanitær bistand, eller har vi brukt opp alle ressurser på å ivareta oss selv?

 

I størstedelen av Amerika-kontinentene lever folk i omstendigheter som gjør at mange, i det minste fram til nå, har søkt seg til USA for et bedre liv. I blant annet Mexico, Peru, Chile, Colombia og Ecuador, lever folk tett og i relativ fattigdom. De fra før eksisterende helsetjenestene er blant årsakene til at nordmenn har vært svært påpasselige med å ha forsikringene sine i orden før de har reist dit. Offisielle tall fra helsemyndigheter omhandler alltid bekreftede tilfeller gjennom testing. Ingen oppgitte tall er høyere enn realiteten. Derfor er det også mer alvorlig når land med svakere testkapasitet rapporterer tall med en alvorlighetsgrad som skremmer. I Ecuador er det ikke sikkert vi en gang regne med at de har kapasitet til å bruke ressursene sine til å rapportere tall. Brasil og USA er et kapittel for seg, bedre egnet for en annen diskusjon enn en som går på solidaritet med fattige i verden. Selv om Brasils befolkning representer en potensiell ressursmangeltragedie, er det også andre sterke krefter som ligger bak denne. Men er vi beredt til å flytte blikket fra Dow Jones-indeksen til lenger sør i Amerika?

 

Afrika har så langt ikke sett den samme, voldsomme spredningen vi har hatt i Europa og Amerika. Forskere har forsøkt å forklare dette med at forventet levealder er betydelig lavere i afrikanske land, og gjennomsnittsalderen i befolkningen gjør dermed kontinentet mindre sårbart. Det virker kanskje plausibelt på overflaten, men om man tar i betraktning at enhver pandemis «suksess» avhenger av at viruset reproduserer seg før vertsbefolkningen dør, ser man jo at smitte kan forårsake stor lidelse uten at dødstallene kaprer oppmerksomheten. Uansett har den første bølgen ankommet senere her, men i et land som Nigeria med sine 220 millioner innbyggere må vi forvente at epidemien bare er i startfasen. Det er ikke umulig at land i Vest-Afrika, som Nigeria, Kamerun, Ghana, Elfenbenskysten og Kongo, har lært såpass mye om smittevern i forbindelse med utbrudd av ebola, at de vil kunne lykkes bedre enn vesten. Men skal vi ta sjansen på det, på samme måte som vi tok sjansen på å overse spredningen her hjemme inntil det ble overtydelig og umulig å ikke gjøre noe? Er vi beredt til å ta ansvar i Afrika?

 

I India har statsminister Modi klart å få nesten 1,4 milliarder mennesker med på å tømme gatene i seks uker. Det har vært tungt for den kanskje mest komplekse nasjonale økonomien i verden, men det har fungert. I de seks ukene. Om ikke annet så har det utsatt epidemien. Jeg har ikke oversikt over om tiden har vært brukt til å forberede helsevesenet der, men nylig rapporteres det om overbelastede sykehus og dødstall som ingen egentlig har oversikt over. De offisielle tallene signaliserer uansett en overveldende krise i emning. 

 

Tilsvarende er det også i Indias naboland. Pakistan og Bangladesh har også til sammen ytterligere nær 400 millioner innbyggere. Folketettheten er av en annen verden enn det vi kjenner til her hjemme, og fattigdommen er påtrengende synlig. Bangladesh huser en million Rohingya-flyktninger stuet sammen i leiren Cox’s Bazar. De første tilfellene av covid-19 har nylig blitt rapportert fra leiren, og Bengal-bukta har i tillegg nettopp opplevd den kraftigste tyfonen i området siden 2007, og den er kun den første i årets sesong. I forbindelse med tyfonen Amphan ble 4,2 millioner mennesker evakuert, med kapasiteten i evakueringssentrene redusert til en tredjedel på grunn av smitteverntiltak. Er vi beredt til å hjelpe, der katastrofen er aller verst?

 

En uke etter Amphan må nyheter om tilstanden der søkes opp hvis du i det hele tatt skal finne noe om det, og Aftenposten leverer heller overskrifter som «Nedbørsfront med kraftig vind skaper problemer på Østlandet: Mange uten strøm». Nord-Afrika, Midt-Østen, Mellom-Asia (tidligere Sovjetstater m.m.) har også utfordringer som vi nordmenn er lykkelig uvitende om, og epidemitall vi ikke ville misunnet noen om vi hadde fått høre om dem. Det gjør vi ikke uoppfordret, og det må være tillatt å mistenke at det mye godt skyldes at vi, som tidligere, er oss selv nærmest.

 

Epidemien er på retur i Norge, men pandemien er slett ikke over.

Vår neste utfordring i den stadig pågående pandemien er solidarisk. 

 

Alt dette skal selvfølgelig ikke leses som argumenter for å gjøre spesifikke prioriteringer av hvem vi kan hjelpe hvor. Men vi kan jo for eksempel starte med en aktuell problemstilling: å ta enslige, mindreårige flyktninger ut av flyktningeleiren Moria på Lesbos, før viruset når fram dit.

 

Kilder: www.worldometers.info – Coronavirus updates

 

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

 

Følg oss på sosiale medier:

Facebook 

Twitter

Instagram 

LinkedIn 

Please reload

Våre siste innlegg

Please reload

Arkiv

Please reload

Tags

Please reload

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com