Våre siste innlegg

Arkiv

Tags

Påsken 2020: en ikke-religiøs gjenoppstandelse?

Kristendommen er statsreligion i de fleste av Koronavirusets europeiske episentere. Påsken er den aller helligste av høytidene for de som sørger over at Kristus døde på korset, og som feirer og hyller gjenoppstandelsen hans. «...korsfestet, død og begravet. Sto opp fra de døde tredje dag...» er intet mindre enn essensen i den kristne tro. Med Koronavirusets inntog har sykdom, lidelse og død kommet altfor nært våre beskyttede, jordiske liv. Vi kjenner på en viss grad av frykt eller uro enten vi er troende eller ikke. Aller sterkest er frykten imidlertid blant de som tror på den monetære guddommen «Markedet».

Påsken 2020 ble en annerledes høytid, ikke bare for kristne, men for hele verdenssamfunnet. Om enn med en annen symbolikk for de 5,3 milliarder menneskene med et annet livssyn. Noen vil ha det til å skulle være en særnorsk verdi å være kristen, mens andre igjen er mer bekymret for utbredelsen av covid-19 enn for at religionsfrihet og -mangfold skal innebære en rasering av norsk kultur. Enn så lenge er kristendommen hovedtrosretningen i Norge, og påskefeiring på fjellet blant de mest norske av alle verdier.

Nordmenn som folkeslag er vant til å feire påskehøytiden på hytta. Selv om det i utgangspunktet er lite som minner om andakt over Jesu Kristi død og lidelse ved påskelammet tilberedt i moderne hyttekjøkken med hettevifter til prisen av et gjennomsnittlig årlig offentlig helsebudsjett for ca. 100 personer i India, er det tradisjonene våre som blir forstyrret. Det blir ikke påske uten at nordmannen har tråkket, skøytet og fiskebeinet seg gjennom sin personlige Via Dolorosa med tursekken som symbolsk kors, det mer eller mindre oppkjørte skisporet opp til en eller annen fjellknaus med utsikt til sør og vest. Det er når vårsola står på sitt høyeste, med uforstyrret utsyn ned til nordmannen, at Gud kan forkynne at nå er det påske.

Ingen har så langt stilt spørsmålet om paven kanskje føler seg ensom. Photo by Nacho Arteaga on Unsplash

I 2020 ble det digital påskemesse fra Vatikanet, og prosesjoner i tomme gater i de katolske landene som er ivrigst på å opprettholde religiøse tradisjoner. Så langt kan vi ikke se at noen har stilt spørsmål om paven kanskje er ensom, der han sitter i hjemmekarantene i Vatikanstaten? Her på bjerget var de vanligvis overfylte påskedestinasjonene tømt for folk som ikke er bosatt i kommunen. For å skåne små fjellkommuner for potensiell overbelastning av helsesystemet, og for å hindre spredning fra steder der koronaen allerede har fått et godt grep til der det faktisk enda ER under kontroll.

Men det aller mest særnorske fenomenet i påska, krim i alle tv-kanaler og boka man leser i solveggen, måtte i år inntas hjemmefra, i likhet med pappvinen man har utsatt seg for alvorlig smittefare i trengselen rett før stengetid på polet for å få tak i. Den viktigste kommunikasjonen med omverden i påsketiden har de seneste årene uansett vært en serie med selfies med solbriller og frittflagrende hår som ikke er vasket på et par dager, postet på snap og insta til stor jubel fra alle andre som gjør tilsvarende fra sin egen, respektive fjellknaus. En skulle kanskje tro at hjemmepåske ikke ville innebære enorm forskjell, men det synes å berøre folkesjela på utilgivelig vis. Eller kanskje er det bare innflytelsesrike investorer med hytter i en størrelsesorden som i seg selv sysselsetter et titalls kokker, sikkerhetsvakter og renholdere som har greid å skape dette inntrykket gjennom å skrive kronikker i avisene med argumenter om at de holder samfunnshjulene i gang ved å dra på fjellet i påska.

Andre påskedag er fridag i Norge, i motsetning til i de fleste andre europeiske land. Hovedårsaken til dette er at prestene i det gamle, langstrakte landet vårt hverken hadde fossil- eller eldrevne kjøretøyer for å komme seg tilbake til sognet sitt etter å ha avholdt den viktige påskemessen et eller annet sted ute i det vi i dag kaller distrikts-Norge. Båt var ofte eneste transportvei, og når presten ikke kom seg tilbake, kunne samfunnet heller ikke fungere på vanlig vis. For hvem skulle ellers velsigne arbeidet? Om koronaviruset hadde kommet til Norge midt på 1800-tallet, ville prestenes kritiske funksjon vært en maktfaktor i å definere smittevernpolitikken. Dermed blir påskeferien, den «stille uken», et kjærkomment 10-dagers avbrekk for nordmenn, for restitusjon og hvile fra sin normalt så undertrykte arbeidshverdag. Da gjenoppstår nordmenn og -kvinner, og kan si at hen lever. Resurrection og revival på en drøy uke.

Men ikke i år. I koronaens tid blir vi påtvunget hjemmekarantene, og får en ørliten smakebit på hvordan det er å leve i et autoritært diktatur-regime som Kina. Det er vanskelig å stole på tallene fra en nasjon som ikke varslet verden før utbruddet var et faktum (les: å stole på kulturer som er så forskjellige fra vår). På den annen side har vesten valgt å i stor grad ignorere Kinas tidvis sterke signaler om at en autoritær form for distansering er en absolutt nødvendighet for å tøyle smitten, når signalene først kom. Når vi i Vesten får informasjon, må vi først utforske hvorvidt det har vært riktig å tilbakeholde informasjonen før man har frigitt den, for så og selv erfare konsekvensene av å ikke stole på den, før vi tar en ny runde med mistro og kritikk som gjerne involverer etterretningsbriefing til statsoverhodene. Til slutt kommer de kostbare krisetiltakene.

Det er ikke nødvendigvis kommunistisk tankegods om man har en viss tiltro til at myndighetene i Kina faktisk har lyktes med å undertrykke viruset. De har tross alt gått gjennom mer lokale epidemiske utbrudd av SARS-CoV-1 (originalutgaven av SARS), svineinfluensa og fugleinfluensa tidligere, og har erfaring med undertrykking av både virus og mennesker. Nå er signalene at Kina frykter en ny bølge som resultat av at «utlendinger» bringer viruset med seg tilbake til landet. Det fører ikke til pene og ryddige oppfølgingstiltak i et land som Kina, men til xenofob voldelighet mot alle som ser fremmedartede ut der. Antagelig er det mest av alt et tegn på at smitteimport er enda mindre ønskelig enn trygdeeksport.

Til og med Kim Jong-Un i Nord-Korea, mannen som før fotball-vm i 2014 hevdet at landslaget deres hadde vunnet alle sine kamper i mesterskapet, uten en gang å ha vært kvalifisert ifølge FIFAs reglement og resten av verden, kan muligens være mer troverdig på korona-området enn han som blir ansett som klodens mektigste. Denne gangen er påstanden at Nord-Korea overhodet ikke har bekreftede tilfeller av koronavirus-smitte. Man trenger ikke kjøpe følgepåstanden om at årsaken er verdens beste helsevesen og smittevernberedskap, men det er hevet over enhver tvil at befolkningen der er så isolert fra omverdenen at vi ikke kan utelukke en koronasmittegrense ved demarkasjonslinjen på 38. breddegrad, mellom Nord- og Sør-Korea. De kan likevel neppe feire påske på hytta, dessverre, grunnet både ekstrem fattigdom og begrenset religions- og bevegelsesfrihet i utgangspunktet.

Mens vi er inne på fotballen, er jo den lagt på hylla på ubestemt tid, sammen med det meste annet av idrett. Og TV2 sport har ikke annet valg enn å kjøre repriser av gamle fotballkamper. For eksempel FA Cupfinalen fra 2006, en fantastisk klassiker av en kamp mellom Liverpool og West Ham United som endte med seier til Liverpool, på straffekonk etter 3-3 ved fulltid, og som blant annet inneholdt et av Steven Gerrards beste og viktigste mål på langskudd. Nå skal det nevnes at ingen av oss i Psykologisk Tankeverksted er Liverpool-tilhengere. Enkelte av oss nærer til og med et slags hat mot laget, vel å merke av det normale slaget innenfor fotballens syke verdensanskuelse. Likevel er det kanskje mulig å overtale vedkommende til å være litt raus og unne dem denne suksessen fra 14 år tilbake, i og med at vi alle er i et skjebnefellesskap for tiden. Verre er det nok for de store stjernene på banen, som ikke kan gå til frisøren eller barbereren for å trimme manbuns og hipster-skjegg.

Et av svært få land som ikke har kansellert idretten, er Hviterussland, der både ishockey og fotball har blitt spilt som normalt. Dette har ført til at utenlandske bettingselskaper, som ikke omfavnes av særlig mange andre norske idrettspersonligheter enn Magnus Carlsen og John Carew, har markant økning i interessen for odds-spill på hviterussisk sport langt ned i divisjonssystemene. For omkring 250 norske kroner, etter kursfall, har man kunnet kjøpe plass på tribunene for en pappfigur med bilde av seg selv. Presidenten i landet, som også er stor ishockeyfan, støttet forrige helg stolt opp om laget sitt på tribunen i en tettpakket hockeyhall og hevdet at så lenge han ikke kunne se viruset, så hadde det ingen betydning. Det har ikke endret seg selv etter at Hviterussland fikk 25% av alle bekreftede koronasmittetilfellene sine i løpet av ett enkelt døgn i påskeuka. President Lukosjenko oppgis av VG nå å hevde at de har funnet en unik kombinasjon av medisiner og at ingen dør av covid-19 i landet. Det er valg i Hviterussland også til høsten. Konklusjon etter sports- og økonominyheter: Vi har en del folk i maktposisjoner rundt om i verden, som ikke kommer til å gå inn i historiebøkene som liberaldemokratienes moralfilosofiske eller kunnskapsbaserte høydepunkter, og det uten å ha nevnt Bolsonaro i Brasil.

Brakkesyken - stakkars oss

Så ble det brakkesyke på oss i Norge denne gangen. Ingen vet hvor mye kjedsomhet og daglige doser av engstelse som har blitt påført oss gjennom denne høytiden. Vi har derimot god oversikt over reproduksjonskoeffisienten (også kjent som R, Ro eller Re). Det er vel på sin plass å påpeke at dette tallet ikke forteller oss at viruset nå har blitt mindre smittsomt i Norge, men at #HoldAvstand fungerer med hensyn til #FlattenTheCurve. R slik det er gjengitt av helseministeren er et tall for interaksjonen mellom virus og miljø, og kan fort øke igjen dersom vi er uforsiktige. Uansett er humor et godt våpen mot kjedsomhet, og forsåvidt også mot frykt...og sinne...og skam...og avsky. Det er liksom ikke plass til så mye annet hvis man opplever noe som gjør at man ikke klarer å holde latteren tilbake.

Det virkelig nødvendige for å overleve ser ut til å være dopapir, sprit til hjemmelaget antibac, og hermetisert snurring for tre måneders forbruk. Rangering fra sosiale medier. Bilde fra Learning Mind.

Når vi etter hvert skal tilbake til hverdagen, har vi mer erfaring med hvordan vi kan håndtere tunge følelser og vanskelige perioder. Noen kommer godt ut av det, mens andre er hardere belastet. Kanskje vil vi også ha lært noe om fellesskap og medfølelse og tillit, så vi ikke går tilbake til tankegangen om at hver person er sin egen ulykkes smed. Selv den gamle popgudinnen Madonna har følt på kritikk etter å ha uttalt at koronaviruset ikke gjør forskjell på folk. Med jødisk/new age-blikk og nyreligiøst patos har hun betegnet covid-19 som «the great equalizer», uten tanke for alle de som har begrensede muligheter til å hjemmeisolere seg i et 40 kvadratmeter luksusbaderom med vareheis til døgnbetjent kjøkkentjeneste. Dødsraten blant svarte og fattige i USA sammenlignet med de som har råd til privat helseforsikring, gjør skam på den norske og den internasjonale debatten om eliter fra i fjor. Elitisme er bare så 2019, og kommer forhåpentligvis ikke til å være like sterkt i fokus når koronakrisen er over. Heller kan vi rette blikket mot naboen som har mistet en onkel, eller søskenbarnet som ikke lenger har en jobb å gå til, eller alle dem som lider mer enn oss selv.

Vi bør kanskje tenke over hva vi ønsker oss tilbake til. Er det profittjag, statussymboler og stykkprisfinansiert helsevesen vi egentlig trenger og ønsker oss? Er det et forbruksmønster som får verdensøkonomien til å bryte sammen når vi slutter å kjøpe det som ikke er strengt nødvendig? Er det å komme seg til de eksotiske reisemålene for å kunne si at «der har jeg vært!» istedenfor å benytte seg av de lokale perlene. Det er ikke mange av de som har sagt nei takk til en tur til Cuba, og velger seg Stokkøya som alternativ. I post-korona-samfunnet kan det tenkes at «Staycation» blir et mer meningsfullt begrep for flere.

Stokkøya i Åfjord kommune, Trøndelag. Til nå et yndet utfluktssted for helgeturer, post-korona muligens langtids oppholdssted for ferierende trøndere. Foto: Helge Rudi (privat)

Gjensidige forsikring har hatt et slagord: «Tiden går, Gjensidige består». Dette har vært gyldig og nyttig i mange år, først og fremst for å tjene penger. Nå har de kommet opp med «Sammen tar vi hverdagen tilbake». De vil tilbake til slik det var. «Uten å holde tilbake» er en sitatlinje fra reklamekampanjen som kjøres ut nå. Det betyr, tilbake til forbruksvaner uten tanke for solidaritet, til unødvendige reiser som regelen heller enn unntaket, til risikoatferd med akkurat litt mindre objektiv risiko enn det folk tror som er det som holder inntjeningen i gang for et forsikringsselskap. Algoritmene til forsikringsbransjen har muligens vært mer innflytelsesrike på forbrukeratferd enn Facebook sine, over lang, lang tid. I forsikringsbransjen sitter det minst like begavede statistikere som i bettingselskapene og Folkehelseinstituttet.

Gjennom dugnadsånd og handlekraft ovenfor de svakeste, trer solidariteten fram som en menneskelig verdi med tiltagende styrke. Hvis mange nok løfter den opp som et styringssignal for hvordan vi oppfører oss mot hverandre, kan den kanskje utkonkurrere både kjedsomhet og behovet for markedsvekst til månen og tilbake. Psykologifaget har lenge vært klar over at det hedonistiske hamsterhjulet markedskreftene setter oss i, ikke gir positive utslag for varig lykke. Fantastiske måltider på gourmet-restauranter, reiseopplevelsen til verdens ende, konserter og utstillinger, alle slags duppeditter og teknologiske nyvinninger, rekordmange likes på SoMe osv. Alt av dette utgår nå for en tid, men gir uansett en kortvarig lykkerus, som i beste fall er som kirsebæret på toppen. I bunnen ligger det vi klarer å skape oss gjennom samhold og samhandling. Det å være del av et fellesskap som bryr seg om hverandre, det å gjøre andre glade og takknemlige, det å dele av overfloden sin hvis man har blitt født på den heldige siden av livet, istedenfor å karre til seg mest mulig og hamstre kun for seg og sine. Kort sagt, å leve i en mer eller mindre banal (for noen) harmoni med seg selv og omgivelsene.

Det ville gitt en lykkeligere befolkning og økt livskvalitet. Det ville vært en ikke-religiøs gjenoppstandelse av mellommenneskelig respekt og rettferdighet. Det er et ønske for fremtiden etter SARS-CoV-2. Salige er de Barmhjertige, for de skal få Barmhjertighet, som Jesus sa i bergprekenen (Matt. 5, 7). Omskrevet til et mer aktuelt format: Salige er de som etter korona-viruset viderefører det som har vært bra, men ser etter muligheter for endring på alt det som ikke har fungert, for de skal arve jorden.

PS! Det er ingenting galt med å gå langt innover i fjellheimen for å sette deg i en snøskavl og grille pølser, men neste gang kanskje du gjør det mest fordi du kjenner en slags trang til det, ikke bare fordi at det er påske. #HoldAvstand og sørg for klarering fra helsemyndighetene først.

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

Følg oss på sosiale medier:

Facebook

Twitter

Instagram

LinkedIn

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com