Uvissheten og Koronaviruset – En trussel også mot vår psykiske helsetilstand?
I en tid der hobby-epidemiologi har inntatt en voldsom utbredelse i spalter og kommentarfelter i både tradisjonelle, sosiale og alternative medier, er det ikke alltid like enkelt å skille ut hva man som enkeltperson bør og skal forholde seg til. Det finnes nok av de som hevder å vite hva som er best fremgangsmåte og de viktigste spørsmålene for å veie balansen mellom kost og nytte. Og på toppen av det hele ligger en allerede høyaktivert kollektiv bekymring for både medisinske og samfunnsmessige konsekvenser.
Photo by Fusion Medical Animation on Unsplash
Det er heller ikke enkelt å fange folks oppmerksomhet med noe annet enn polariserte synspunkter på hva som er riktig og galt, eller oppsiktsvekkende, iøynefallende eller trassige vurderinger av helsemyndighetenes virkelighetsoppfatning. Men vi prøver likevel, uten sensasjonsoppslag. Vi skal ikke på noen som helst måte påstå at vi har svar som andre ikke har, og vi skal absolutt ikke gi ukvalifiserte råd. På den annen side, de tydeligste svarene kan heller ikke de profesjonelle epidemiologene skilte med på nåværende tidspunkt.
Er det noe vi ikke skal gjøre nå, er det å regne overslag på tallene som foreligger og komme med bastante meninger om hva som virker og hvorfor. Vi kan ikke bruke dagens tall til å si noe om hvordan ting kommer til å se ut når det hele er over. Pandemien er ikke ferdig enda. Den er mest sannsynlig i en tidlig fase. Vi kan heller ikke ta et øyeblikksbilde av arbeidsledighetstallene ved inngangen til påsken 2020 til å si noe som helst om hvordan arbeidsmarkedet kommer til å fremstå etter pandemien.
Store mørketall og lav presisjon er høyst sannsynlig tilstede i alle data som er tilgjengelig for oss. Forskjeller i rapporterings- og testkriterier, underrapportering, forsinket rapportering som i Sverige, tilbakeholdelse av informasjon (en liberal antagelse vedrørende enkelte illiberale land) og ikke minst hvilke smittebegrensningstiltak som iverksettes og hvor lojalt befolkningen følger dem, gjør sammenligningsgrunnlaget uoversiktlig. Forholdstall som dødsrate målt opp mot testbekreftede tilfeller, sykehusinnleggelser eller total infeksjonsandel, brukes om hverandre og er ikke egnet til annet enn å skape forvirring.
I tillegg vet vi at vi mennesker har vanskeligheter med å forholde oss intuitivt til veldig store og veldig små tall. 2,6 døde pr. 100.000 innbygger høres lite ut (i skrivende stund det rapporterte tallet fra USA). Regner man om til 8.500 døde virker det plutselig enormt stort, og hvis man tenker på at de aller fleste av disse har dødd av koronainfeksjon i løpet av siste uken, og mer enn 3.500 av dem bare i New York, får man kanskje et inntrykk av hvor kritisk det må fremstå på intensivavdelingene i sykehusene der.
Med koronaviruset hviler uvissheten tungt over oss, på tross av at mange bombastiske stemmer forsøker å overbevise om at løsningen er enkel. Steng av alt, og det får negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. Åpne opp, og det får negative helsemessige konsekvenser. Hvilke har vi pr. i dag ikke fullstendig oversikt over, og vi ønsker ikke å ta sjanser på overbelastning av hverken helsevesen eller markedskrefter. Risikoaversjonen blomstrer? Som ikke-medisinsk helsepersonell er det vanskelig å komme opp med noen konkrete innsikter om covid-19, smittespredning og smittevern. Medisinsk vitenskap klarer foreløpig heller ikke gi oss noen fasit, og i ukjent terreng må vi også lære oss å forholde oss til sprikende oppfatninger av hvilke strategier som er mest formålstjenlige.
Da finnes det likevel betraktninger av en mer psykologfaglig natur, som kan være til nytte. Uvisshet, angst og sorg er psykologiens område. Det kan være en utfordring i seg selv å utvide perspektivet når oppmerksomheten vår allerede er så presset og reaktiv som nå. Den enorme mengden tall og informasjon og meninger som veltes over oss, er vanskelig å ta inn. I tillegg kommer regjeringens og helsemyndighetenes føringer, diskusjoner om hvilke tiltak som går verst utover hvem, og sammenligninger med andre lands politiske og helsefaglige retningsvalg. Hverdagen er totalforandret og preget av uforutsigbarhet og motstridende informasjon.
Korona-pandemien viser hvor sårbare vi er. Både som art og som samfunn.
De omfattende inngrepene i folks hverdag som regjeringen har satt i verk er mest sannsynlig nødvendige for å redusere skadeomfanget. Washington Post har en presentasjon som på utmerket vis illustrerer hvordan begrensninger i fysisk kontakt mellom mennesker virker positivt inn på epidemisk spredning. (Anbefaler absolutt en kikk og en gjennomgang av simuleringene av forskjellige tiltaksstrategier. De er forskjellige hver gang, og basert på tilfeldighet innen gitte rammer)
Hovedmålet når pandemien først har fått grep, er å holde belastningen på befolkningen, helsevesenet og samfunnet generelt under kontroll. Verdt å merke seg er også at tiltakene ikke nødvendigvis innebærer sosial distansering, selv om det er dette begrepet som brukes. Det er i hovedsak snakk om fysisk distansering, og i dag har vi muligheter til å være ganske sosiale uten å være i nærheten av hverandre. Derfor kan begrepsbruken bidra til å forsterke engstelse mer enn trygghet. Når vi er redde, trenger vi trygghet, og da er samhold, støtte og forutsigbarhet der det er mulig, det beste vi kan oppsøke. Fysisk avstand begrenser kanskje mulighetene, men åpner også opp for andre veier som vi kan utforske og være kreative med.
Vårt mål vil være å gi informasjon som av noen, gjerne mange, kan fanges opp som betryggende, beroligende, oppmuntrende og stressdempende. Økt toleranse for den utryggheten som de fleste av oss kjenner på akkurat nå, kan bare være et gode.
Noe av det vanskeligste vi mennesker blir stilt ovenfor, er uvisshet. Når ting er lite forutsigbart, når vi ser negative konsekvenser og problematiske utfordringer foran oss, har vi lett for å gå inn i en overlevelsesmodus. Følelsesdrevne stressresponsmekanismer vi best kjenner som kamp og flukt ligger like i overflaten, og har lett for å komme ut i form av unødvendig krasse formuleringer, sinne eller uhensiktsmessig handlekraft. Uvisshet har vi mer enn nok av i dagens situasjon, og frykt og bekymring er helt naturlige reaksjoner. Da søker vi etter raske løsninger og svar, noe vi skal gjøre i kritiske situasjoner.
Men situasjonen er ikke kritisk i biologisk forstand. Vi har tid. Vi er ikke i akutt livsfare i betydningen «du dør om få sekunder hvis du ikke foretar deg noe». Da er det gjerne slik at de beste løsningene finner vi når vi tar innover oss store mengder informasjon, vurderer alle tenkelige og utenkelige utfall og muligheter, og tar en informert avgjørelse basert på kunnskap og verdivalg (som inkluderer, men ikke utelukkende avgrenses til økonomiske verdier). Det reduserer usikkerhet og gir tilnærmelsesvis gode svar. Når svarene er gode nok, reduseres også frykten. Men hvem har tid til det når bestemors helsetilstand og personlig økonomi er så uavklart, og så langt fremme i bevisstheten?
Derfor jobbes det på spreng i helsevitenskapelige miljøer over hele verden akkurat nå, for å finne ut mer om hvordan viruset smitter og hva som har mest begrensende effekt, hvor langt unna smittetoppen vi er, og hvordan samfunnets bærebjelker kan ivaretas på best mulig måte samtidig som smittevernet. Sårbarheten vår i dag er ikke ny. Den har vært der hele tiden, men den har blitt tydeliggjort så til de grader av covid-19. Hverdagen slik vi kjenner den, samfunnsstrukturer og økonomisk trygghet, over hele kloden, kollapser under trykket fra en helsetrussel som plutselig oppstod for tre måneder siden i et annerledesland langt borte. Dette er en oppskrift på redsel, panikk og irrasjonalitet. Akkurat det vi ikke trenger for å komme oss noenlunde helskinnet gjennom. FNs generalsekretær oppfordrer til å holde oss til fornuft, fakta og forskning, ikke redsel, panikk og fordommer. Så hvordan gjør vi det?
Vi blir fortalt at vi kommer til å komme oss gjennom det, og at det ikke er grunn til panikk. Samtidig herjer overlevelsesimpulsene med oss, og pumper ut stresshormoner og -signaler i kroppene og hodene våre. Mest kjent av disse er adrenalin, deretter kortisol, og til slutt oxytocin (også kjent som «kjærlighetshormonet»). De to første skjerper henholdsvis kroppen og oppmerksomheten vår mot problemet. Det siste gir oss impulser til å søke hjelp, støtte og nærhet i vanskelige situasjoner. Vi utfordres til å erkjenne at stresset som uvissheten gir oss er vår venn. Stress er der for å hjelpe oss. Men når løsningene er utilgjengelige oppleves det gjerne bare ubehagelig. Hvis vi klarer å skille ut at den delen av stresset som innbyr til handling og det å gi svar, kan vi også se det slik at den mest hensiktsmessige delen akkurat nå er den som fører oss nærmere hverandre. Vi er nødt til å se det metaforisk, og på det følelsesmessige planet. Men å holde kontakten med dine nærmeste, eller det å ta en telefon til noen du ikke har snakket med på en stund er kanskje det du kan gjøre for best mulig bekjempelse, i det minste av den psykiske covid-19-infeksjonen.
“We can count on science. We can count on medicine. But we cannot count on human behavior”
– Michel Yao, WHO, ansvarlig for håndteringen av utbruddet av Ebola i Kongo 2014-2016
De biologisk betingede stressresponsmekanismene våre er ansvarlige for mye ugjennomtenkt atferd og kommunikasjon. Det er forsøk på å beskytte og rettferdiggjøre seg selv og sine nærmeste som ligger til grunn for både hamstring, nærgående joggere, hyttetrass og klaging på myndighetenes tiltak og løsninger. Det er ikke enkelt å finne en god balanse når man står mellom flere ulike katastrofescenarier. På en side har vi bekymringen for massive helseutfordringer, og dødsrater i kategori med Svartedauden. På den andre siden er bekymringen for samfunnsomfattende økonomisk destruksjon.
Noen av oss trenger hjelp til å få dempet fryktreaksjonene. Da vil det å engasjere seg i positiv aktivitet, heller enn fordypning i ny informasjon om dødstall fra hele kloden, være virksomt. Det kan være vanskelig å skru av eller vende oppmerksomheten mot noe annet enn det som fremstår som viktigst i hele verden akkurat nå, men med en bevissthet om at det er det som er nødvendig for å dempe ubehaget, kan det likevel la seg gjøre. Begrens newsfeeden, ikke omsorgen for de rundt deg.
Andre igjen trenger en vekker for å forstå alvoret. Hvis du drar på fest mens du vet at du er smittet, fortjener du forelegget på 25.000 og all den påfølgende skammen det bringer med seg. Mange vil ikke, eller klarer ikke å ta innover seg den alvorlige helsetrusselen som ligger over oss, og velger å se andre veier. Men gjett hva? Det finnes bekymringer der også! Mens alle andre setter livet på vent er det ikke mulig å holde et normalt liv i gang, og næringslivet blør. Kostnadene er vanvittige, ingen tvil om det. Men å vise til sammenligninger mellom dødstall i influensasesong og en pandemi i en tidlig fase er ikke noe godt argument for å vende blikket mot aksjekursene istedenfor.
Harselering med Keith Richards, gitarist i The Rolling Stones, som ikke er kjent for å ha oversikt over alt til enhver tid. Humor trer fram som et viktig virkemiddel i krisetid.
Svartedauden tok livet av 60% av befolkningen i Norge på midten av 1300-tallet. Koronaviruset har så langt smittet omtrent en promille (0,1%) i 2020, vi passerte denne grensen i helga. Kan det være nødvendig å stenge samfunnet på grunn av noe som så langt ikke har hatt større konsekvenser enn en vanlig influensasesong? Det korte svaret er Ja!, for det er nettopp for å unngå pest-proporsjoner vi gjør det. Vi vet at Korona smitter lett, og har potensial til å slå knockout på et moderne helsevesen. Erna Solberg sa (i et øyeblikk av verdiklarsyn?) at «vi gjør dette for hverandre».
Det er ikke, og skal ikke være, opp til hver enkelt av oss å avgjøre hvilke smitteverntiltak som er mest kostnadseffektive. Det apparatet som har best forutsetninger for å ta de vanskelige avgjørelsene, veie kunnskap om samfunnets behov på nasjonalt og lokalt plan, faglige råd, og økonomiske konsekvenser opp mot hverandre, det er regjeringen. Hverken Solberg, Høie, Sanner, Mæland, Nybø eller Asheim tar noen beslutninger om covid-19 alene. Tvert imot har de et bredspektret apparat rundt seg, som samarbeider tett og henter inn uendelig mye mer kunnskap og informasjon enn enkeltpersoner kan ha kapasitet til. Ja, det er bare ettertiden som vil kunne vise om valgene de har tatt for oss er kloke eller ikke, men det er på nåværende tidspunkt svært lite som skulle tilsi at vi ikke bør følge og ha tillit til føringene fra myndighetene og Folkehelseinstituttet.
Den medisinske kunnskapen, helseapparatet, kommunikasjons- og beredskapsmuligheter er noe helt annet i dag enn for 670 år siden. Sammenlignet med det som var tilgjengelig under forrige store pandemi, Spanskesyken (1918-1921) har vi også tatt flere kvantesprang i kunnskapen om smittevern. Samtidig er mobiliteten i befolkningen også på et helt annet nivå. Der Svartedauden brukte årevis på å spre seg via handelsveiene i middelalderens Europa, tok det 10-12 timer for et fly å ta med seg koronaviruset fra Kina til Europa. Covid-19 er ukjent terreng. Dette er nytt. Vi vet ikke hva som virker, og vi vet ikke nøyaktig hvor potent det er. R-verdien (reproduksjonskoeffisienten) med og uten tiltak er ikke kartlagt på noe som er i nærheten av vitenskapelig presisjon enda.
Hele verdens kollektive epidemiologiske kunnskap har ikke fasiten på hva som virker. Men heller enn å bruke beskyttelsesimpulsene som uvissheten gir oss til å legge hevd på hva som er riktig eller galt, kan vi også ta den tiden vi har til rådighet og anerkjenne at vi reagerer med overlevelsesinstinkt som basis. Derfra er veien til fornuftig og hensiktsmessig problemløsning kortere. Vi trenger en samlet og omforent innsats. For å ivareta oss selv og vår egen framtid, er det mest nødvendige nå at vi ivaretar den risikoutsatte delen av befolkningen. Det vil gagne oss selv også, i og med at det sikkerhetsnettet som heter Velferdsstaten fortsatt vil kunne være tilgjengelig på alle arenaer, selv om det koster. Pandemier har vel strengt tatt en tendens til å være ganske kostbare.
Covid-19 har satt sitt preg på verden. I likhet med konsekvensene av viruset i seg selv, har vi fortsatt ikke oversikt over nøyaktig hva, men store spørsmål om hvordan vi lever livene våre og innretter samfunnet rundt oss, vil nødvendigvis tvinge seg fram. Bekymringene som er tilstede nå vil utgjøre en betydelig del av drivkraften bak det å finne de gode løsningene på sikt.
Alt blir bra til slutt
You can’t calm the storm, so stop trying. What you can do, is calm yourself. The storm will pass – Timber Hawkeye
Følg oss på sosiale medier: