Våre siste innlegg

Arkiv

Tags

Hva faen er det med deg?!

Du sier du er opptatt av psykisk helse, men hvor dypt stikker det engasjementet, sånn egentlig? Er det bare saftige click-baits som får deg til å lese en artikkel? Må det handle om skremsler, flengende kritikk, voldsom kontrovers eller avsløringer av intime detaljer for at du skal gidde? Jeg kan neppe klandre hverken deg eller noen andre for at overskriftene mine ikke pirrer nysgjerrigheten. Jeg har ikke villet tro på at markedsføring er det viktigste verktøyet man trenger for å påvirke verden, men jeg begynner å innse at jeg har tatt grundig feil. Har du et navn som er kjent fra før, et nettverk med makt, et godt utseende eller sex-appeal, et tema du brenner for som får folk til å elske eller hate deg, eller en plattform som lar deg stikke deg frem, kan du stort sett formidle hva du vil, og sole deg i glansen av oppmerksomheten til mannen og kvinnen i gata. Bare spør han tullingen på andre sida av Atlanterhavet, han som kan stå på 5th avenue midt på lyse dagen, skyte noen, og fortsatt ikke miste velgere.

Selv Greta Thunberg har vært gjennom en fase med det å skape oppmerksomhet ved å utmerke seg. Hun stod utenfor den svenske Riksdagen og delte ut flyers med informasjon om klimaforskning, i skoletida. En relativt enkel gimmick som hun kokte ihop, ikke sammen med, men på siden av, andre klimabevisste svenske ungdommer. De andre var ikke villige til å gå så langt som til å ta fravær fra skolen, og hun ble stående alene. Inntil et visst punkt. Et drøyt år etter sin første ‘Skolstrejk for klimatet’ ble hun lyttet til av FNs generalforsamling. En tale som har blitt kraftig applaudert og vel så kraftig fordømt og uthengt, avhengig av om andre som har tilgang til folks oppmerksomhet mener det er klimakrise eller -hysteri. Men ingen betviler i dag at Greta Thunberg har lyktes med å skape engasjement.

Når verdensdagen for psykisk helse blir en nedtur for psykologen

Da verdensdagen for psykisk helse ble markert 10. oktober, publiserte jeg et innlegg som jeg hadde brukt mye tid på, om hvordan slagordet «Gi Tid» kan gi mening for hver enkelt av oss, enten vi er psykisk velfungerende eller har vansker av forskjellig alvorlighetsgrad. Informasjonen i innlegget knytter sammen forskning, teori, klinisk erfaring, og gjenkjennelige eksempler fra den hverdagen mange av oss befinner oss i. Responsen var laber ifølge tellingen på den administrative delen av nettsiden. Kun 5% av de som har sett innlegget har klikket på lenken ifølge facebook.

Er psykisk helse virkelig et så usexy tema? Har innlegget druknet i en overfylt feed på feil tidspunkt av dagen? Kanskje er det så mange som skriver om temaet akkurat den dagen at artikler fra fagfolk blir overflødig? Slagordet «Gi Tid» har også blitt beskrevet som tannløst pjatt. Begrunnelsene for dette er for så vidt interessante og har absolutt noe for seg, men det bringer meg tilbake til temaet om hva det er som får oppmerksomhet. Ville det vært mer interessant å snakke om selvmord, psykotiske vrangforestillinger, kriminelles tilregnelighet, utilstrekkelighetene i barnevern og psykisk helsevern, eller seksuell helse og uhelse, på en verdensdag for psykisk helse? Eventuelt psykoseksuell teori? Kanskje Freud knekte koden allerede på 1890-tallet: libido og Ødipuskompleks kunne vært svært relevante og effektive tema i markedsføringssammenheng nær 2020. VG og Dagbladet ville fort kunne prøvd å friste flere til å tegne et prøve-abonnement på pluss-utgaven med en artikkel om en eller annen kjendisblogger som står fram med et ugreit tilfelle av penismisunnelse.

For å få vann på mølla med å spre kvalitetsmessig god informasjon om psykisk helse, og å skape et engasjement, er vi avhengig av at folk engasjerer seg mer og faktisk leser innlegg som for eksempel hos Psykologisk Tankeverksted eller andre gode kilder. Så hva faen er det med deg? Du påstår at du er opptatt av psykisk helse, men når en tekst som åpenbart handler om psykisk helse ikke går hjem hos flere på Verdensdagen for nettopp psykisk fucking helse, hva tror du det gjør med den psykiske helsa til psykologen?

Hva gjør psykologen med egen skuffelse?

Jeg skriver denne teksten som et slags selvmedlidende, sutrete rop om en oppmerksomhet jeg sannsynligvis ikke fortjener. Formålet er ikke å tilfredsstille noe narsissistisk behov eller å kartlegge hvor sterkt jeg er preget av Dunning-Krugers effekt. Det er mer et forsøk på å finne en slags nøkkel til folks engasjement, på vegne av en tematikk som preger samfunnsutviklingen i stadig større omfang – på negativt vis. Hva må jeg gjøre for å engasjere deg i et viktig tema som psykisk folkehelse? Det hjelper tydeligvis ikke å bruke masse tid på å bygge opp en saklig argumentasjon med vitenskapelig grunnlag (det vet forresten Greta Thunberg mye om). Men jeg må inn i hodet ditt på et eller annet vis, så kanskje det hjelper å skjelle deg ut? Provosere deg? Jeg tror ikke skampåføring eller trusler er noen farbar vei, men en litt tøffere tone kan tenkes å vekke deg. Det er også mulig jeg spiller meg selv ut over sidelinja med en sånn tilnærming. Men om du har kommet så langt, er det også noe som tyder på at det fungerer.

Ja, jeg innrømmer gladelig at jeg lider av en viss misunnelse ovenfor Egon Holstad. Mannen som med bakgrunn som platesjappeleder i Tromsø i den tida jeg studerte der, nå har fått en tydeligere stemme enn de fleste fagfolk i samfunnsdebatten rundt temaet. Holstad har oppnådd mer eller mindre fast spalteplass i VG, og fikk i anledning verdensdagen for psykisk helse utfolde seg i riksdekkende medier. Det skal i tillegg sies at Holstad skriver godt, og han har slått seg opp ved å slenge satirisk og sarkastisk, men presist, med leppa i alle retninger. Han fortjener på mange vis den posisjonen han har fått, blant annet i og med at han står for (over)tydelige standpunkter til mange ting.

Så hvem er det jeg henvender meg til i overskriften? Er det deg personlig? Er det ‘samfunnsutviklingen’ som en generell, animalistisk størrelse? Eller er det kanskje meg selv, som en selvkritisk påpekning av at jeg har begått en alvorlig feil? Jeg tror det er alle tre, men la meg starte med det siste: Jeg har vært dum, naiv, idealistisk urealistisk og umoden (Nei, jeg er ikke Trond Giske i et tilslørt forsøk på å slippe unna med solide forbehold i unnskyldningene mine). Jeg har trodd at det å skrive om psykisk helse med faglige, saklige vurderinger, på en kvalitativt god måte med innhold som er relevant for folk flest, på sikt ville føre til økt engasjement om temaet. Jeg innser at ikke alt jeg skriver er kvalitativt like godt, men hva gjør vel det når det faktisk er helt andre faktorer som avgjør om du klikker deg inn på innlegget jeg har skrevet. Det kan (teoretisk, vel å merke) tenkes å være det mest treffende, logiske resonnementet du noen gang har hatt tilgang til, men hvis jeg ikke lykkes med å fange oppmerksomheten din ganske umiddelbart når du scroller gjennom feeden din på mobilen, er det lite sannsynlig at du kommer så langt.

Oppmerksomhet er de sosiale medienes valuta. I den digitale tidsalderen er tiden du bruker på et gitt nettsted like verdifullt som selve produktet som leverandøren gir deg. Oppmerksomheten din kan omsettes i reelle inntekter fra målgruppespesifisert reklame for ett eller annet produkt du sannsynligvis ikke har bruk for, men som på sikt vil gi inntjening for annonsørene fra deg eller noen med algoritmisk lignende nettbruksprofil. Vi mennesker, som art, er dumme, naive og impulsstyrte nok til å tro at det som fanger oppmerksomheten vår lettest er viktigere enn det vi selv må gjøre en innsats for å lete opp. Det som tar størst plass i tankene våre er ikke nødvendigvis det vi bør prioritere for å oppnå bedre livskvalitet.

Oppmerksomhet, akkurat som penger, og som makt generelt, er ikke en ubegrenset ressurs. Har du mye fra før, er det ikke så vanskelig å oppnå mer. Samtidig gjør du det vanskeligere for dem som ikke har blitt utdelt en like stor del av kaka fra før. Hvis en enkeltperson tar tre enheter oppmerksomhet, er det tre andre som får en enhet mindre. Hvis noen får 300.000 likes på et innlegg i sosiale medier, blir det i prinsippet 300.000 færre likes til fordeling på alle andre. Størsteparten av befolkningens oppmerksomhetsressurser går med til å følge de som har mange følgere fra før, en sosial mekanisme vi kjenner som popularitet.

For å bli et tema som folk prater naturlig om rundt kjøkkenbordet hjemme, på flere dager i året enn bare verdensdagen, må psykisk helse populariseres. Jeg har ingen oppskrift. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt populær, men jeg skal gjøre mitt for å fange blikket ditt med mer provokative overskrifter enn «Gi Tid». Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober 2019, utgjør for meg en demarkasjonslinje mellom den saklige, informasjonsstyrte formidlerrollen jeg har forsøkt å innta, og en mer impuls- og assossiasjonsstyrt, meningsbærende rolle som jeg fra nå av ønsker å ha. Jeg skal ikke gå fra saklig til usaklig, men jeg skal pushe grensene og spissformulere. Jeg skal ikke utlevere, men jeg skal skrive mer personlig og fritt. Jeg skal heller ikke bli hverken konfliktsøkende, hovmodig eller unødvendig konfronterende, men konfliktsky, ydmyk og platt formidling er på den annen side uforenlig med målet om å skape engasjement.

Selv om jeg er psykolog og i utgangspunktet er forventet å forholde meg nøytralt og objektivt til fakta, kan jeg opplyse om at psykologisk behandling på ingen måte er objektiv vitenskap. Den er ikke en gang subjektiv. Den er inter-subjektiv! Det er det som foregår mellom terapeuten og pasienten som driver utvikling, ikke en kunnskapsoverføring fra en fagekspert til en passiv mottager. Samtalen er verktøyet mitt, ikke enetalen. Da kan jeg heller ikke legge opp til at du passivt skal ta imot min faglige innsikt, i den grad jeg kan forvente at den overgår din egen i det hele tatt. Jeg må engasjere deg. Det kan jeg ikke gjøre ved å utelukkende holde egne, subjektive meninger atskilt fra tørr fagprat. Har jeg noe jeg mener er viktig å formidle, kan jeg ikke være bekymret for at den personlige utestemmen ikke sømmer seg for en psykolog.

Å gjøre deg oppmerksom er mitt ansvar, akkurat som min egen skuffelse over den manglende interessen fra deg. Har du noen gang stått i en situasjon der du har vært skuffet over at andre ikke oppfører seg som du håper og forventer? Da har du sikkert også sett utover først, og klaget over hva faen det er med verden. Etter hvert vendes blikket innover, og hvis det ikke er grunnlag for at det skal farges av skyld eller skam, vil du ofte komme bedre ut hvis du leter etter mer hensiktsmessige måter å håndtere deg selv og din egen rolle. Jeg skal lete etter nye løsninger. Hva gjør du?

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

Følg oss på sosiale medier:

Facebook

Twitter

Instagram

LinkedIn

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com