Våre siste innlegg

Arkiv

Tags

Et sted mellom skam og stolthet

Bakgrunnen: Stonewall-opptøyene i 1969

Stonewall Inn i Greenwich Village, New York, lørdag 28. juni 1969: ett av få samlingssteder for homofile, lesbiske, transkjønnede og andre ikke-binære seksuelle identiteter. Stedet utsettes for et mer eller mindre rutinemessig raid fra NYPD, med formål om å begrense, ydmyke og påføre skam til en gruppe mennesker med annen seksuell orientering enn det som ble regnet som sosialt akseptabelt på den tiden. Raidet var helt i tråd med offisielle retningslinjer, der etterretning og politi holdt seg med lister over kjente homofile, Homofili og annen seksuell «perversjon» ble regnet som en mental lidelse og kunne straffes med arrestasjon. Universitetene kastet ut både personell og studenter som ble mistenkt for å være homofile.

Gjestene ved Stonewall Inn denne junidagen hadde gått lei av å bli forfulgt, trakassert, diskriminert og tvunget til å gjemme seg i skam. De protesterte mer høylytt og konfronterende enn politiet var vant med. En gruppe hjemløse, de fleste av dem heterofile, ungdommer som hadde sett Stonewall som et fristed av toleranse, stod først i rekkene. Protestene fortsatte noen kvelder etterpå, og utviklet seg etter hvert til å bli opptøyer som samlet større grupper av aktivister for homofiles rettigheter og menneskerettighetsforkjempere. Politiet så protestene som et farlig uttrykk for den emosjonelle ustabiliteten myndighetene forbandt med seksuell «perversjon», og satte inn forsterkninger fra Tactical Patrol Force mot opptøyene. Konfrontasjonene ble voldelige, og Stonewall Inn ble totalskadd av branner og ødeleggelse, men erklærte at de fortsatt holdt åpent!

At ingen ble drept under opptøyene kan være et utslag av ren flaks - eller, som noen mener, at flere i politiet egentlig ikke ønsket hverken arrestere eller skade noen. Resultatet ble uansett at LHBT-bevegelsen fikk luft under vingene. Over hele den vestlige verden økte synligheten av lesbiske, homofile og transkjønnede, som kjente på at Stonewall-opptøyene hadde gitt oppdrift for deres rettigheter. Innen 6 måneder hadde det oppstått nye rettighetsorganisasjoner i flere byer i USA, og innen få år så vi tilsvarende også i Europa.

Den første «Gay Pride»-paraden ble avholdt på årsmarkeringen for Stonewall, 28. juni 1970, i New York, Los Angeles, San Francisco og Chicago.

Pride i Norge i 2019

Juni er Pride-måned. Parader med regnbueflagg og LHBT-folk selv og andre frimodige mennesker markerer støtte til mangfold i uttrykk og legning over hele landet. Både by og bygd (lenke til nrk-sak om Bygde-Pride her) er representert. Homofilt samliv har ikke vært straffbart i Norge siden 1972, og siden 2009 har homofilt samliv vært likestilt med heterofilt, etter loven. Holdningene til homofili og annen seksuell orientering endrer seg imidlertid ikke ved et vedtak, og selv politikere som har vært med på å vedta det endrer ikke nødvendigvis holdning. Vi har fortsatt et kristent politisk parti, som nylig har vedtatt å gå i mer konservativ retning enn før, og som fremmer homofobiske holdninger, eller gjør de det?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) vil naturligvis påstå noe annet, så det er ikke noe poeng i å spørre ham personlig. Dagsavisen på lederplass mener at Ropstad avsporer og delegitimerer markeringen ved å ikke delta i Pride-paraden, slik hans forgjenger Hareide gjorde (til protester fra egne, kristenkonservative velgere). Ropstads argument for ikke å delta er at organisasjonen FRI som arrangerer paraden står for flere ting som de kristenkonservative er svært uenige i. Ingen god grunn til å la være å vise tydelig standpunkt for mangfold, toleranse og grunnleggende menneskerettigheter, men likevel gyldig som politisk verdivalg. Aftenpostens svar fra lederplass uken etter påpeker helt korrekt at det å ikke delta i Pride ikke er det samme som å ta avstand fra mangfold og menneskerettigheter. Derfor er buingen av de 20 oppmøtte fra KrF i paraden (som er fem ganger flere enn i fjor) et tydeligere uttrykk for den type holdninger mangfoldsforkjempere ikke burde like, enn Ropstads manglende tilstedeværelse. Det er nærliggende å tenke at hans avgjørelse har aller mest å gjøre med at han ikke ønsker å støte fra seg flere av den fra før begrensede velgermassen han har bak seg. Ropstad har for øvrig andre anliggender som bør gås kritisk etter i sømmene.

Les også Abortloven - Flertallsdiktatur og mindretallstyranni i samme regjeringsplattform fra Psykologisk Tankeverksted.

Norge er et relativt greit land å være skeiv i, og selv en konservativ regjering gir eksplisitt uttrykk for støtte til fortsatt kamp for at retten til å elske den man selv vil skal være en selvfølge. Statsminister Erna Solberg og likestillingsminister Trine Skei Grande gikk for kjærligheten. Å avstå fra å gå for kjærlighet er neppe ensbetydende med å stå for hat.

Likevel må vi erkjenne at vi har en vei å gå. Hatkriminalitet og diskriminering rettet mot en skeiv minoritet i befolkningen er fortsatt et problem. Politiet i Oslo har nylig gitt en formell unnskyldning for at overgrep mot homofile ikke har blitt tatt alvorlig nok, og at politiet selv har nøret opp under trakassering og negative holdninger. «Homse» og «Lesbe» brukes fortsatt som skjellsord, og er blant de mest brukte i nedlatende verbal kommunikasjon mellom ungdommer.

Kampen for LHBT-rettigheter viser seg fortsatt å være en nødvendighet, også på flere steder man normalt forbinder med toleranse og mangfold i utgangspunktet. I London ble et lesbisk par trakassert og utsatt for vold av seksualisert, homofobisk, kvinnehatende karakter, på bussen en morgen for bare få uker siden. «Å elske den man vil» er ikke en rettighet som er forbeholdt en heteronormativ befolkning; det er en grunnleggende menneskerettighet, og gjelder like sterkt for alle. 50 år etter Stonewall-opprøret, som for mange markerer starten på den internasjonale bevegelsen vi i dag kjenner som #Pride, har vi altså ikke kommet i mål med dette.

Stolthet som motsatsen til skam

Kontrastene i de forskjellige synspunktene på nødvendigheten av en markering som Pride peker oss i retning av en psykologisk betraktning rundt skam og stolthet. Skam er en følelse arten homo sapiens har utviklet for å stoppe oss fra å gjøre sosialt helt uakseptable handlinger. Det er til tider svært hensiktsmessig. Selv om følelsen har et biologisk og evolusjonsteoretisk utgangspunkt, er mye av den skammen vi føler i hverdagen påført utenfra. Kulturen og de emosjonelle sporene fra tidligere erfaringer forteller oss at vi på en eller annen ikke er gode nok, ikke er verdt å sette pris på. Noen føler skam over utseendet sitt, noen over å ikke lykkes, og andre igjen over egenskaper de har eller ikke har. Seksualitet og seksuell orientering har vært tungt skambelagt, på forskjellige måter til forskjellige tider, og i forskjellige kulturer.

Å bli utsatt for hat, ydmykelser, trakassering og diskriminering har store, belastende effekter på et menneskesinn. At skammen blir internalisert, betraktet som en del av en selv eller «flokken» sin, er kanskje den minste. Det var, blant andre ting, denne formen for påført skam som ble for mye å bære for opprørerne ved Stonewall Inn i 1969. Etter tiår med religiøs, kulturell, sosial og autoritær undertrykkelse, var det mange som kjente at det ikke var riktig, at dette dreide seg om en innlært skam.

Og hva gjør man når man skammer seg? Man søker å gjenvinne den plassen i samfunnet som man mener å ha rettmessig krav på. Dette kan noen ganger innebære å reparere, å sone om man vil. Men når det ikke er noe en selv har gjort som trenger å repareres, men heller et krav om rettigheter? Veien ble tydeliggjort gjennom et stadig mer synlig og større felleskap i kampen for grunnleggende rettigheter, som retten til å ikke bli ydmyket fordi du er som du er eller elsker den du elsker. Markeringen 28. juni 1970, den første Gay Pride-paraden, tok utgangspunkt i at nå skulle skammen erstattes med stolthet. Stolthet er en direkte motsats til skamfølelse. Hvis du kan kjenne genuin stolthet over en gitt egenskap eller handling, vil fraværet av skam samtidig være ganske fullstendig. Dette er på mange måter hovedformålet med #Pride.

Akkurat som med så mange andre problemstillinger: hvis vi finner negative aspekter, ubehag eller noe uriktig ved den måten vi har opptrådt på tidligere, da søker vi den rake motsetningen. Skammen skal i dette tilfellet ikke erstattes med en tilstand der skammen er ubetydelig eller irrelevant. Vi ønsker oss gjerne helt over på den andre siden, der den erstattes av stolthet. For å oppnå den genuiniteten som er nødvendig for å oppnå dette, kreves det imidlertid langt mer enn å gå i tog, veive med regnbueflagg, simulere sex med andre av samme kjønn i offentligheten, og påstå at du er stolt av det. Stolthet er noe mer og annet enn det å være frigjort, og fullstendig fravær av all skam er kanskje ikke hensiktsmessig sett i en større sammenheng som det at vi også skal ha kulturelle og sosiale sperrer som begrenser totalt uakseptabel atferd. Det er ikke en absolutt nødvendighet å oppleve stolthet for å oppleve fravær av skam, og stolthet er ingen forutsetning for frigjøring fra undertrykkelse. Men det er et sterkt symbol.

Så, trenger vi virkelig å markere stolthet over å ha et seksuelt mangfold? Er det nødvendig å synliggjøre det så til de grader at menn kan kline med og beføle andre menn, tydelig og i tog ute i gatene? Gjør vi ikke da som i mange andre sammenhenger, og fjerner alle elementer av det som er bra ved en ting, i dette tilfellet en heterofil gjennomsnittsbefolkning, for å sikre oss at minoriteten ikke blir undertrykt? Er det en fare for at homofilien tar over Norge?

Ja, ja, joda på et vis, og et absolutt NEI.

JA, vi trenger fortsatt en markering der uttrykket, i det minste på overflaten, er en motsats til skam og undertrykkelse. Fordi vi fortsatt ikke har kommet langt nok til at alle i LHBT-befolkningen kan føle seg frigjort i tråd med generelle, grunnleggende menneskerettigheter. Toleransen er fortsatt mindre enn den trenger å være for at vi mennesker skal fungere godt sammen, på tross av at vi blir stadig mer mangfoldige.

Ja, det er nødvendig å vise det fram som noe naturlig, fordi mange fortsatt ikke tror på det. Det er en nødvendig del av det å komme fram til det egentlige målet, som er frigjøring og toleranse.

Joda, på et vis forsøker vi å markere mer tydelig enn det som er nødvendig og oppnåelig. Ambisjoner som overgår realiteten er en kreativ drivkraft som har vært nyttig for oss som art. Vi ga oss ikke med innovasjon da vi fant opp hjulet, gjorde vi? Grensene flyttes stadig, og for at en minoritet som har blitt påført så mye skam gjennom tidene skal kunne kjenne seg frigjort, skal vi være så rause at vi tillater dem å vise fram all den stolthet de klarer å mønstre. I en god stund framover.

NEI, homofili brer ikke om seg i omfang, og det finnes ikke noe rasjonelt grunnlag for å frykte dette. Homofili og kjønnsidentitet er ikke noe man velger. At andre som forholder seg til binære kjønnsidentiteter og heteronormen respekterer de som ikke tilhører samme gruppe, det minste vi kan forvente, gjør ingen verdens ting fra eller til for omfanget av ikke-binære seksualiteter. Seksuell preferanse blir ikke påvirket av omgivelsenes holdning. Det som blir påvirket er psyken, på den måten at økt påført skam fører til opprørstrang, mens frigjøring fra undertrykkelse fører til bedre tilpasning, samarbeid og psykisk helse. Det gjelder skeive såvel som streite.

Spørsmålet som gjenstår er, hvem eier egentlig skammen vi trenger å jobbe videre med: de skeive eller de streite?

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

Følg oss på sosiale medier:

Facebook

Twitter

Instagram

LinkedIn

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com