Psykisk helse for ALLE
Psykologifaget bør være like opptatt av ressurser som av hindringer; like interessert i å bygge det beste i livet som i å reparere det verste; like opptatt av å gjøre livet til flest mulig bedre, som av å helbrede smerte - Martin Seligman
Sitatet over, fra en tidligere president i den amerikanske psykologforeningen (APA), peker på noe viktig. Vi er kanskje gode på å reparere, men hvor gode er vi egentlig på vedlikehold og konstruktiv oppbygging?
Vi ønsker oss et samfunn der de syke får den hjelpen de har behov for, og de som er spesielt risikoutsatt får drahjelp til å holde hodet over vannet. Men hva ønsker vi for den øvrige befolkningen? Ønsker vi ikke at disse også skal styrkes, slik at motstandskraften mot livets ubønnhørlige belastninger gjør dem i stand til å håndtere mer på egenhånd? Ønsker vi ikke at flere skal kunne bidra med forståelse ovenfor dem som allerede har det vanskelig? Hva gjøres for å bedre den psykiske folkehelsa?
Vi ønsker oss et samfunn med høy livskvalitet. Folkehelseinstituttets Ragnhild Bang Nes bruker uttrykket økt brutto nasjonal livskvalitet (BNL) som en målsetting og strekke seg mot. Dette innebærer ikke at psykiske helseplager skal være fullstendig fraværende, men at flere skal kunne opprettholde et funksjonsnivå i hverdagen som gjør dem i stand til å leve et godt liv som inneholder både opp- og nedturer, og at flere kan følge og oppfylle drømmene sine med den mestring og nytelse, og de smerter og lidelser det innebærer. En god målsetting, men vanskelig å oppnå med dagens verktøy.
I Norge i dag er psykologisk behandling noe som tilbys stadig flere. Terskelen blir lavere, og tilbudene mer tilgjengelige. Likevel kan man si at terapeutisk behandling er forbeholdt de med psykiske vansker av en viss alvorlighetsgrad, og de som står i risiko for utvikling i den retningen. Tilgjengelighet er et gode fra et behandlingsperspektiv, men kanskje har vi allerede nådd en slags tilbudsmetning for etterspørselen etter slike tjenester. Uten å ha tall for omfanget av dette, er det mulig å tenke seg at mange tilbys psykoterapi uten at dette er nødvendig eller hensiktsmessig. God informasjon og tilgjengelighet av gode samtalepartnere som ikke er terapeuter kunne ofte vært en like god investering. Les også: Gjør kloke valg også i psykiatrien
Uavhengig av om det stemmer eller ikke at det er for mange som mottar unødvendig behandling, er det naturlig å tenke at folkehelsetiltak innen psykisk helse må ha et annet innhold enn terapi. Målet skal ikke være at færrest mulig skal motta unødvendige tiltak, men at flest mulig skal motta tilpassede tiltak. Da er det en forutsetning at vi tenker bredere enn bare dikotomien psykoterapi/ikke psykoterapi. Psykologiske tiltak har heldigvis større rekkevidde og variasjon enn dette, men vi er likevel avhengige av ny tenkning og ny anvendelse av psykologisk kunnskap for å bygge opp et mer psykisk helse-vennlig samfunn.
Psykologiske tiltak deles gjerne inn i tre nivåer:
Indikert nivå dreier seg om behandling, der symptomer er tilstede og generelt funksjonsnivå er svekket. Spesialisthelsetjenesten, også kalt psykiatrien eller psykisk helsevern, jobber på indikasjon. Her er det snakk om utredning, diagnoser og behandling, rettet mot symptomlindring. Det er ikke til å komme bort ifra at det er delte meninger om hvor gode vi er på dette, og hvor gyldige de diagnostiske kategoriene vi bruker egentlig er. Men vi vet samtidig med sikkerhet at det fins psykoterapeutiske metoder som virker og som hever livskvaliteten for mange av de som strever psykisk.
Selektert nivå er det som ofte foregår i kommunehelsetjenesten, med tilbud til de som har mulige symptomer og vansker, men fortsatt fungerer godt på de fleste områder. Seleksjonen skjer blant annet gjennom screening av relevante problemområder, og formålet er å forhindre utvikling til mer alvorlige psykisk helseplager. Den foretrukne metoden for å avhjelpe psykologiske risikofaktorer er også psykoterapi.
Universelt nivå er det som gjøres tilgjengelig for hele befolkningen, og som alle kan nyttiggjøre seg. Utover et etter hvert tynnslitt og vagt begrep som Alle har en psykisk helse, og oppfordringer til åpenhet om psykisk uhelse, er det dessverre langt mellom åpenbare forsøk på å bruke psykologisk kunnskap til styrking av den generelle psykiske folkehelsa. Livsmestringsom fag i skolen kan ha et potensiale som et godt tiltak, men det gjenstår å se om det benyttes mer til å informere om psykisk uhelse enn til å gjøre elevene mer livsglade, avslappede, robuste og samarbeidsinnstilte. Psykoterapi til alle er neppe aktuelt, men det betyr ikke det samme som at ingen psykoterapeutiske metoder kan være nyttige i et folkehelseperspektiv. For øvrig skal ikke livet mestres, det skal leves!
Hvor er satsingen på helse?
"På psykisk helse driver Folkehelseinstituttet ingen aktiv forebygging, det driver knapt forskning på psykisk helsefremmende eller forebyggende tiltak heller", skriver professor i helsepsykologi, Arne Holte, og etterlyser tiltak på universelt nivå i Pinlig «forebygging», (Dagens Næringsliv, for abonnenter 27.07.18). Nær alt arbeid som gjøres på psykisk helse foregår på selektert og indikert nivå.
Hvis vi hadde kunnet måle psykisk helsetilstand hos hele befolkningen på en presis måte, ville fordelingen ha sett ut som en normalfordelingskurve. Det vil si at en liten andel befinner seg på den gode enden av skalaen, og har svært stor mental robusthet, motstandskraft og sunne håndteringsstrategier. Tilsvarende på den andre siden, finnes et begrenset antall med store sårbarheter, belastende erfaringer og lite tilgjengelige løsninger. De aller fleste befinner seg likevel i et område rundt gjennomsnittet.
Normalfordelingskurven
x: psykisk helse, y: antall/frekvens
Brutto nasjonal livskvalitet øker lite av at de 5% lengst ned på skalaen løftes til en 10% eller 15% cut-off der de har «helse» nok til å fungere ok for en periode. BNL økes av at hele befolkningen har tilgang til verktøy for å jobbe seg framover og oppover på skalaen. Se for deg at livets utfordringer består av elver vi alle skal krysse. Det hjelper lite for folkehelsa at vi har en ambulanse tilgjengelig ved ethvert fossefall der det er mulig at folk faller uti (spesialisthelsetjeneste), men om vi sørger for at folk har gode nok svømmeferdigheter til å komme seg til elvebredden før de faller utfor fossen (universell forebygging) øker den totale folkehelsen betraktelig. Spørsmålet er om opplæring og trening på svømmeferdigheter koster mer eller mindre pr. innsparte arbeidsdag enn å ha spesialistene klare for de 5% som faller utfor.
Med sykdoms- og behandlingsmodellen vi følger i dag, bruker vi store ressurser i et forsøk på å avhjelpe problemer etter at de har oppstått, istedenfor å investere i tiltak som vil ha størst effekt hos de mest vanskeligstilte, men også forebygge og ha en positiv effekt ovenfor de som enda ikke har utviklet problemer, og vedlikeholde eller øke livskvaliteten til en viss grad hos de som har det bra i utgangspunktet.
x: psykisk helse, y: antall/frekvens - Rød linje beskriver en trinnvis, nivåbasert folkehelse for de som er langt "nok" nede, mens alle andre er uberørt. Ingen økning i brutto nasjonal livskvalitet
Risikoen er stor for at vi gjør vondt verre. Vi oppnår ikke mindre stigmatisering ved å plassere psykisk syke i behandlingsinstitusjoner, mens de «friske» har liten anelse eller forståelse for hva som foregår innenfor, med mindre de har erfaring som pasient eller pårørende. Vi holder ikke befolkningen frisk ved å forbeholde tilgangen til allment virksomme faktorer til de som er sykest. Det blir som å forbeholde C-vitaminer kun til pasienter med skjørbuk. Istedenfor en type innsats på ett nivå, en annen type innsats på et annet nivå, går forebygging ut på å tilby et grunnleggende fundament som alle tar del i. Det vi gjør pr. i dag er å opprettholde et markant skille mellom syk og frisk, mens det mest naturlige er å beskrive det langs et kontinuum, der alle har både styrker og sårbarheter. Balansen hos hver enkelt er dynamisk og ikke statisk, og lar seg endre med identifiserbare psykologiske faktorer, det er noe av det som gjør behandling effektivt.
x: psykisk helse, y: antall/frekvens - Rød linje beskriver en allmennforebyggende modell med størst effekt for de lengst nede, men også med effekt for øvrig befolkning. Merk at arealet under rød og blå kurve er det samme, altså samme populasjon med økt BNL i rødt
Mange psykiske vansker kan sammenlignes med livsstils- eller mangelsykdommer. Udekte behov eller innlæring av uhensiktsmessige strategier fra tidligere i livet gjør at opplevde belastninger senere blir vanskeligere å håndtere enn de trenger å være. Med tidligere innlæring av de gode strategiene og en gjennomgripende holdning i samfunnet som søker å dekke emosjonelle behov fremfor å kreve individets tilpasning i stadig mer ekstrem grad, vil vi kunne bidra til økt brutto nasjonal livskvalitet.
Kommer snart (les: med litt tid og noen stunder) på Psykologisk Tankeverksted:
Psykiske vansker som mangelsykdom
Meta-kognisjon for folk flest
Følg oss på sosiale medier: