Muligheter i barnevernet?

27.02.2019

Det er alltid fint når noen innenfor systemet er opptatt av forbedringsmuligheter og faglig utvikling. Som når Mari Hagve, barnevernssjef i Bærum kommune, ytrer ønske om en mer opplyst og konstruktiv debatt (Foreldre må ikke skremmes fra å søke hjelp, Aftenposten 21.02). Vi trenger flere slike stemmer i norsk barnevern, og det er kanskje håp om at Hagve med en slik innstilling åpner for å lytte også.

 

Trusler og sjikane hører ikke hjemme i debatt om noe som helst tema, og det ønsker nok både familier i kontakt med barnevernet så vel som barnevernets ansatte å unngå. De mest opphetede diskusjonene oppstår imidlertid i forbindelse med uenighet om vurderinger av foreldres omsorgsevne, evnen til å ivareta barnets beste. Dette er kjernen i barnevernlovens virkeområde og barnevernets arbeid, enten det ivaretas på kommunalt nivå, av tilsynsmyndigheter eller domstol. Faget er ene og alene innrettet mot å ivareta barns behov på best mulig måte, og skal avkreves høy presisjon i vurderingene.

 

Derfor virker det underlig at Hagve vektlegger mulighetene som ligger i å forstå puslespillet av ansvarsfordeling på flere nivåer, mens det foreldre og en del fagfolk er opptatt av ligger på vurderingssiden. Det er feilvurderingene som gjør at man blir opprørt. Forsøk på å avfeie kritikken med at feltet og systemet er komplekst demper ikke opprøret. Om beslutningen fattes av kommunen, tilsynsmyndigheter, fylkesnemnd eller domstol, er av liten betydning dersom vurderingsgrunnlaget er farget av svakt barnefaglig arbeid.

 

De fleste barneverntjenester og -arbeidere gjør en grundig og pliktoppfyllende jobb. Det er de tilfellene der dette viktige arbeidet av en eller annen grunn svikter at det ofte oppstår sterke følelser. Dersom vi skal få en konstruktiv debatt om tilliten til barnevernet som system, er det disse tilfellene som må fanges opp og tas tak i på en mer tillitvekkende måte. Ikke som enkeltsaker, men som faglige og systematiske gjennomganger. Med åpenhet for at systemet kan ha stått for feilvurderinger som utgangspunkt, og med gjennomsiktighet som målsetting.

 

Presisjonen må opp

 

Hagve er bekymret for at de barna som virkelig har et hjelpebehov fra barnevernet ikke kommer i kontakt med tjenesten fordi hard retorikk i debatten gjør at folk ikke tør ta kontakt. Hun er altså bekymret for det som kalles falske negative; ingen respons der det skulle vært respons. En måte å redusere omfanget av falske negative, er å ta inn flere, men da øker samtidig risikoen for falske positive; respons der det ikke behøves noen. 

 

Det er ikke til å komme bort ifra at barnevernet som system har høstet kritikk, beviselig også velfortjent i noen sammenhenger, for både falske positive og falske negative opp gjennom årene. Vi trenger et barnevern med høyere presisjonsnivå, der færre barn blir utsatt for omsorgsovertakelse på utilstrekkelig faglig grunnlag, OG økt innsats ovenfor barn som lever i uholdbare omstendigheter.

 

 Vi ønsker oss et barnevern med nøyaktighet og presisjon

 

Det er fint om Hagve innser at denne jobben er kompleks og vanskelig, men debatten blir ikke bedre av at de viktigste temaene unngås. Kunnskaps- og kompetanseheving, metodeutvikling, samt større innsyn, frihet og åpenhet til å stille kritiske spørsmål, er nødvendig for å sikre barnefaglig høy kvalitet og presisjon i vurderingene. Kostnaden, både menneskelig og økonomisk, ved omsorgsovertakelse og alle de risikofaktorer det innebærer (flere oppbrudd fra fosterhjem, negative effekter av institusjonsopphold m.m.) må veies opp mot nytteverdien på individuelt nivå og samfunnsnivå. Vi vet at barn under barnevernets omsorg faller dårlig ut på mange områder (utdanning, psykisk helse, uførhet m.m.), men vi kan ikke med sikkerhet anslå hvor mye som skyldes dårlige omsorgsvilkår før eller etteromsorgsovertakelse. Vi skulle gjerne sett en mer inngående refleksjon og ydmykhet rundt de temaene som medfører størst risiko innen feltet. Er Hagve villig til å gå inn på dendelen av debatten?

 

Mulighetsrommet eksisterer, men det finnes der det er mest ubehagelig for barneverntjenesten selv å bevege seg. For barnevernet som for alle andre, er det først og fremst innsikten om at læring og utvikling skjer utenfor den vante komfortsonen som driver nye tanker videre framover. Hvis man ikke ønsker å skremme foreldre vekk fra å oppsøke hjelp hos barnevernet, vil det viktigste være å redusere antall feilvurderinger. Utfordringen til Hagve er å beskrive hvordan vi gjør detpå en troverdig og tillitvekkende måte.

 

Les også: Hva er det med (noen) barneverntjenester?

 

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

 

Følg oss på sosiale medier:

Facebook 

Twitter

Instagram 

LinkedIn 

Please reload

Våre siste innlegg

Please reload

Arkiv

Please reload

Tags

Please reload

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com