Helseministeren svarer ikke på tiltalen
15.01 holdt helseminister Bent Høie sin sjette sykehustale på like mange år. På psykisk helsefeltet bruker han de samme, vidløftige ordene som han har gjort i de fem foregående.
«Prioriteringsregelen» eller «Den gylne regel» som sier at veksten i psykisk helsevern skal være relativt sett større enn i somatikken, var ett av hovedbudskapene også i år.
Helseministeren formidler målsettinger, men hvem skal implementere dem?
Prioriteringsregelen har vist seg å være mest effektivt som et mål på Høies sinnsstemning når han evaluerer fungeringen i psykiatrien. Han var misfornøyd med helseforetakenes gjennomføringsevne i 2015 og 2016. I 2017 opplevde han seg selv (eller kanskje helst Helseforetakene) som utilstrekkelig(e). I 2018 var han skikkelig sur. Etter sykehustalen har han svart på psykologenes tydelig uttrykte utålmodighet ved å si at han er utålmodig selv også.
Psykologenes utålmodighet går imidlertid ut på at selv en statsråds sinnsstemning ikke ser ut til å være drivkraft nok til å gjennomføre et løft for kvalitet og dekning av etterspurte behov i psykiatrien. Samme hvor sint og grinete Høie er, er det faktisk han som står som øverste ansvarlige for organiseringen av helsetjenestene. Og der ser vi ytterst få tegn til bedring! Hva helseministeren tenker og føler har minimal nytteverdi for helseforetakene og budsjettene. Det han gjør og prioriterer gjennom politisk handlekraft kan derimot tenkes å ha stor betydning.
Prioriteringsregelen er rusten, hevder 7 foretakstillitsvalgte for psykologforeningen, som representerer flere av helseregionene, og stiller spørsmål ved hvordan det engasjementet Høie gir uttrykk for henger sammen med faktiske, konkrete nedskjæringer i psykisk helsevern, og den kreative fortolkningen fra Helseforetakene at relativt større vekst er det samme som relativt lavere nedskjæring. Psykisk helse tar uansett den hardeste støyten, med tanke på at nedskjæringene her treffer et allerede hardt presset helsetilbud til befolkningen. Se blant annet Han lovte å prioritere psykisk helse – slik gikk det.
Høie viser i sitt tilsvar til at økt sykehusbudsjett for 2019 er en kontinuasjon av alle budsjetter han har stått for som minister. Økt totalbudsjett sier ingen verdens ting om vekst i psykisk helsevern kontra vekst i somatikk. Dette er ikke et svar på det som etterspørres av de tillitsvalgte psykologene. Det gjenstår å se om Høies sinnsstemning i år automatisk fører til en annen fordelingsnøkkel enn tidligere. Han viser også til konkrete mål og krav for ventetider for psykisk helse og rus, som visstnok ikke har vært tilstede før nå (?). Reduksjon av ventetid er et aktverdig mål, som selvfølgelig deles, men uten tiltak eller ressurser for å oppnå målene fremstår det som tomme løfter heller enn med en autoritet og tyngde som kan innby til noen form for tillit.
At noen spesielt utvalgte foretak nå, etter seks år, kan vise til positiv utvikling etter enkelte kriterier er ikke nok. Ventetid er ikke, og har aldri vært, den beste indikatoren på kvalitet i behandling for psykiske vansker. Det er mulig det er en god indikator på tilstrekkelig ressurstildeling eller eventuelt mangel på sådan, men ikke på kvalitet. Sannsynligheten for at kravene medfører endring, er betydelig større på et kjent problemområde som ‘kreativ bokføring’ enn for at det stimulerer mer effektivt og kvalitativt godt arbeid ved inntak i psykisk helsevern. Inntakskriteriene er for øvrig like begrenset av rettigheter til psykisk helsehjelp som før, og alt som kan tilbakeføres til tjenestene som ber om bistand, vil fortsatt tilbakeføres. Til hva? Et kommunalt apparat som ikke er i stand til å ivareta et stadig større behov for tjenester i grenseoppgangen mellom primær- og spesialisthelsetjeneste (som fort blir mellom to eller flere stoler)?
Hva skal til for å oppnå kvalitetsstempelet?
Den positive behandlingseffekten av Høies sinnsstemning og evaluering av situasjonen berøres ikke i sykehustalen eller i tilsvaret til de tillitsvalgte, og heller ikke problemstillingene som psykologene legger i fanget til departementet og ministeren. ‘Pasientens helsevesen’ er fortsatt et godt stykke politisk arbeid unna. Systematiske mål på behandlingsutfall og registrering av rehenvisninger ville gitt bedre svar på faktisk kvalitet. Men hvis man virkelig er opptatt av kvalitet, da lytter man til fagfolk.
At den gylne regel skal bestå er en selvfølge. Det at den etterleves er av betydning for Høies ettermæle når han går over til posisjonen som fylkesmann for hjemfylket. Det kan være et interessant tankeeksperiment å måle Høie opp mot samme krav som stilles ansatte i helsevesenet: hvis en behandling av en enkeltpasient tar lenger tid enn planlagt og forutsett, hvem har da ansvaret? Og hva hvis helseforetakene ikke klarer å innfri forventningene? At pasienten ikke skal stilles til ansvar for at behandlingen ikke virker, er innlysende. Men hva skjer når de som jobber på gulvet gis mer ansvar og press på saker, og samtidig mye mindre tid og ressurser? Sykehus med stort press og mangelfull kontroll over nettopp den gylne regel har stor gjennomtrekk og høyt sykefravær. Distriktene strever med rekruttering, særlig med det å gjøre seg attraktive for spesialister. Hvem har ansvaret om det ikke er helsedepartementet og dets ledelse?
Sitat, Saint-Exupéry
«Et mål uten en plan er ikke mer enn et ønske» skrev den franske forfatteren Saint-Exupéry. Bedre kvalitet i psykisk helsevern er en god målsetting å engasjere seg for, men pakkeforløp og en plan om å skjerpe kravene til ventetid er ikke et fullverdig svar på tiltalen. Kanskje burde Høie løfte blikket fra de flotte ordene sine og ta inn over seg at han ikke gir svar på det fagfolkene spør om? At Magnhild Meltveit Kleppa i sin tid som helseminister sa at «detta må me gjera noko med» tyder på at handling er mer verdt enn ord, uavhengig av partitilhørighet. I mellomtiden kan psykologenes utålmodighet gå over i irritasjon, frustrasjon og desperasjon, og hvem skal behandle psykologenes emosjonelle vansker?
Følg oss på sosiale medier: