Vi er biologisk skrudd sammen for å dele med andre

18.11.2018

Hjernen som et navigasjonssystem

 

MENNESKET HAR UTVIKLET SEG FRA EVOLUSJONENS SIDE til å bli et sosialt vesen. Et flokkdyr som fungerer best når vi samarbeider og utfyller hverandre. For å ruste oss best mulig til optimal fungering i et sosialt system, har naturen utstyrt oss med et nettverk av strukturer i hjernen som gir oss signaler enten vi lykkes eller mislykkes. Skyldfølelse er et affektsignal om at vi har gjort noe ugreit som bør rettes opp, mens utsondring av nevrohormonet oxytocin sørger for en god følelse av tilhørighet om vi gir eller mottar en skikkelig klem. Tåreproduksjon har utviklet seg som et sterkt sosialt signal til omgivelsene om at du har opplevd noe vanskelig eller trist og har behov for trøst og støtte.

 

Disse nettverkene av sanseinntrykk, følelser, tanker, assosiasjoner, evalueringer, impulser, hormonbalanse, autonome funksjoner osv. gir oss et godt grunnlag for å navigere i sosiale systemer, og til å ta valg som gir bedre sjanser for god, sosial tilpasning. 

 

Men så har vi alle erfart at noen sosiale situasjoner blir ubehagelige på et eller annet vis. Da settes fortolkningssystemene våre i sving for å finne svar på hvorfor vi opplever ubehag og forhåpentligvis også en løsning. Da trenger det ikke være så enkelt som «jeg har gjort noe galt som må repareres». Den kroppslige følelsen av ubehag, temperament, hormoner, tidligere erfaringer, verdisyn, selvfølelse, forventninger fra omgivelsene, posisjon i det sosiale hierarkiet osv., alt roper høyt for å påkalle din oppmerksomhet til ‘sin’ forklaring og løsning. Det kan av og til, og oftere enn vi liker å tro, føre til at den rasjonelle delen av hjernen blir lite tilgjengelig. Fornuften kobler ut, og overlater styringen til den emosjonelle delen.

 

Hjernene våre er bygd for å være sosiale

 

Alle har i løpet av livet stått i en situasjon der de har sagt eller gjort noe dumt i sinne til en nær person. Da er det nettopp behovet for å sette en tydelig grense, handlingsimpulsen fra følelsen sinne, som roper så høyt at fornuften blir mindre tilgjengelig. Det er først etterpå, når sinnefølelsen har roet seg og fornuften kommer sigende tilbake, at vi kan kjenne dårlig samvittighet eller angre på det vi har sagt eller gjort. Vi kunne sannsynligvis ha løst situasjonen på en bedre måte, men det er vanskeligere jo sterkere følelsen er.

 

Handlinger i affekt er likevel ofte ganske forståelige, og vil også gi omgivelsene og deg selv signaler om ønsket retning. Det er ikke sikkert du får det akkurat som du vil, men ditt biologiske system har likevel gjort en manøver som påvirker de sosiale omgivelsene. 

 

Hvordan fungerer navigasjonssystemet best mulig?

 

HELT FRA VI BLIR FØDT BLIR FØLELSENE våre møtt og respondert på. Spedbarnets gråt utløser som regel en sensitivt utforskende respons hos omsorgspersoner, som finner ut om babyen er sulten, trøtt, har vondt eller bare trenger kos og nærhet. Etter hvert som barnet blir eldre blir signalene begge veier mer komplekse, og vever et intrikat lappeteppe av erfaringer som forteller barnet hva som er gode følelser, utfordrende følelser, håndterbare følelser, og akseptable og uakseptable følelser. Senere får også jevnaldrende, lærere og andre voksenpersoner større og større betydning, ved måten de møter barnet. Sensitive og ivaretakende omgivelser gjør at barnet får en trygghet og en god forståelse av egne følelser. Å ikke bli møtt og forstått kan gjøre enkelte eller mange følelser utrygge, uforståelige og uhåndterlige.

 

Vekselvirkningen mellom natur og kultur (sosialisering) gjør at enkelte trenger flere eller andre typer læringserfaringer enn andre, for å ta til seg en god forståelse og trygghet rundt egne reaksjoner og hvordan de virker inn på omgivelsene. Noen er født med et mottaksapparat som gjør det vanskeligere å ta imot eller utløse de gode responsene, mens andre møter omsorgsbetingelser som krever svært motstandsdyktige gener for å opprettholde normal utvikling. Utgangspunktet for størstedelen av befolkningen er likevel ikke så ulikt: Vi er biologisk skrudd sammen for å møte utfordringene verden byr på gjennom tilpasning og samarbeid.

 

Hva som fungerer best for den enkelte i gitte situasjoner er umulig å gi noen fasit på, men en bevissthet rundt hva som har formet reaksjonsmønstre og sosial samhandling, er utvilsomt viktig for å gi navigasjonssystemene våre ny informasjon om den beste veien videre. Det som før har vært gode strategier for tilpasning i andre omgivelser, trenger ikke å være like virksomme i en ny situasjon. Den beste veien til innsikt i egen fungering er imidlertid å få tak i hva som er de grunnleggende behovene og følelsene sine. Dersom det fortsatt er vanskelig å formidle eller gjøre noe konstruktivt med det, kan det være nyttig å se på hvordan man har blitt møtt i lignende situasjoner tidligere. Dette i seg selv kan være utfordrende å gjøre alene, og vår sosiale natur forteller oss at det kan være lurt å oppsøke noen vi tør å være fortrolige med for råd og støtte.

 

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

 

Natur og kultur

 

BARNEHAGEBARN FUNGERER GODT SOM EKSEMPEL i og med at små barn fortsatt er mye natur og lite kultur. I barnehagen kan man observere hele spekteret fra de som trekker seg vekk fra andre til de som overdramatiserer og påkaller mest mulig oppmerksomhet. Mye av dette er natur og tidlig personlighetsutvikling, men når forskjeller i atferd kommer frem i forbindelse med utfordringer som barna møter, vil det ofte være snakk om tillærte, sosiale strategier. Barn som isolerer seg selv hvis de slår seg, blir såret eller lei seg, gjør det fordi de på en eller annen måte har lært at det fungerer bedre. Tilsvarende gjelder for de barna som er utrøstelige og gjør seg avhengige av veldig mye oppfølging lang tid etter. De aller fleste barn vil likevel roe seg relativt raskt og gjenoppta leken, gitt at de møter en ivaretakende voksen med tilnærmet lik inntoning som det de er vant til hjemmefra, og som de har erfart at fungerer. Det er ikke plasteret som på magisk vis tar bort smerten, men den beroligende effekten av en genuin opplevelse av å bli ivaretatt, som gjør følelsen mer håndterbar.

 

 Barnehagebarn - Litt kultur og mye natur

 

Naturen i oss er å søke de løsningene som fungerer best, også sosialt. Hvis vi har dårlige erfaringer på et eller annet område, forsøker vi helst å unngå de vanskelige følelsene ved det, eller å stille oss i lignende situasjoner i det hele tatt. Hvis vi unnlater å søke støtte når vi egentlig trenger det og innser at vi trenger det, er det fordi omgivelsene vi har vokst opp i har lært oss noe annet. De fleste følelsene våre, i hvert fall av de negative og ubehagelige, gir oss impulser til å handle for å løse utfordringene vi står i. Noen av disse impulsene kan bli overregulert gjennom feilinnlæring. Regulering og tilpasning av de umiddelbare reaksjonene våre kan være bra, men om man har fått signaler om at f.eks. sinne er en «feil» følelse å ha, kan man gjemme bort grunnleggende følelser og får ikke gjennomført det som dypest sett er et biologisk behov.

 

Felles for alle mennesker er at følelser som sinne, tristhet, frykt, skam, kort sagt alle typer ubehag, skal formidles for at følelsene skal ha en funksjon. Det er ikke funksjonelt å holde følelser for seg selv. Du setter ingen grense ved å ikke si fra (sinne), du får ikke den støttende omsorgen du trenger hvis du gjemmer bort tårene (tristhet), du oppnår mindre trygghet ved å håndtere en vanskelig utfordring alene enn sammen med noen (frykt), og sannsynligheten for at du fortsatt blir sett på som den ressursen du er i nettverket ditt, blir mindre av å ikke snakke med noen om det du har sagt eller gjort som muligens var dumt (skam).

 

VI ER BIOLOGISK SKRUDD SAMMEN FOR Å DELE og formidle følelser og behov. Vår sosiale natur gjør oss også i stand til å forstå og bidra. Vi fungerer best i samarbeid og samhandling med andre rundt oss. Uttrykket «På seg selv kjenner man andre» fungerer best hvis vi samtidig holder fram at «Det er gjennom andre vi kjenner oss selv».

 

 

Følg oss på sosiale medier:

Facebook 

Twitter

Instagram 

LinkedIn 

 

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

 

Referanser:

 

Dunbar (1998), The social brain hypothesis, Evolutionary Anthropology (6), pp. 178–190.

 

Stiegler (2015), Emosjonsfokusert terapi, Gyldendal Akademisk, Oslo

Please reload

Våre siste innlegg

Please reload

Arkiv

Please reload

Tags

Please reload

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com