Gammelmodighet i korridorene @OsloMet – allerede?
GRO RUGSETHS KRITISKE UTSLIPP på den moderne helsesøsterrollen @Helsesista inntar (Aftenposten 24.10) lukter av gammelmodighet, teknologiskepsis og jantelov. Dette er overraskende fra ansatte ved det som skal være Norges mest moderne og nyskapende utdanningsinstitusjon. Det er greit å stille spørsmål ved kvaliteten når det oppstår nye helsetilbud, men da må man også sørge for å hente fram noe annet enn mistenkeliggjøring av motiver og kompetanse.
Der formålet til Engvik (@Helsesista) har vært å engasjere ungdom på egne premisser, stiller Rugseth spørsmål ved om faglighet har måttet vike for personlighet, og om profesjonaliteten som helsesøster havner i skyggen av Engviks eget privatliv og eksponeringsbehov. En eksplosiv økning i antall følgere på SnapChat tilskrives bruk av ordet ståpikk samt en forførerisk bruk av sosiale medier, som tydeligvis skal være forbeholdt venner og ikke helsetjenestemottakere, heller enn at Engvik har truffet en nerve i ungdomsbefolkningen og sett potensialet for helsetjenesten hun ønsker å tilby.
Treffer ungdom på SnapChat istedenfor på kontoret
Enten har Rugseth undervurdert betydningen av relasjonskompetanse i arbeid med ungdom, eller mislyktes ganske fundamentalt i å fange tidsånden. Den helsegevinsten som ligger for ungdom i å bli hørt av en fagperson som er tilgjengelig og snakker ungdommens eget språk, om vanskelige tema og følelser, ser uansett ikke ut til å være noe Rugseth har fanget opp i sitt arbeid.
Det er riktig som Rugseth påpeker at forholdet mellom helsepersonell og helsetjenestebrukere er lovregulert. Det som imidlertid ikke fremgår av teksten er hvilke lover og retningslinjer hun er bekymret for at Engvik kan bryte. Siden feilene som Engvik selv innrømmer at hun kan komme til å gjøre er det som trekkes fram, er det rimelig å anta at det er ting som taushetsplikt Rugseth sikter til. Om @Helsesista slipper ut personopplysninger som hun ikke skulle gjort, vil hun kunne bli straffet langt hardere enn offentlig ansatt helsepersonell i en helseinstitusjon som kan ‘se på rutinene sine’. Det er imidlertid et langt juridisk sprang fra kleine bilder av ungdom som har gjort seg til linselus uten å tenke for mye over det, til helseopplysninger på avveie. Frykten for å gjøre feil skal vel heller ikke overskygge motivasjonen for å yte sårt tiltrengt helsehjelp?
Er ikke OsloMet så moderne som de ønsker å være?
EN KOMPLETT MISFORSTÅELSE av Ole Jacob Madsens ‘betingede åpenhet’ er også brukt som argument. Der Madsen mener at vi lett kan overvurdere samfunnets åpenhet for psykiske vansker på grunn av medienes kjendiseksponering knyttet til temaet, synes Rugseth å tro at Madsen mener (anonym) åpenhet i sosiale medier i seg selv er en potensiell trussel vi ikke har kartlagt godt nok enda. @Helsesista bygger bro mellom kjendisenes åpenhet og vanlige ungdommers behov for noen å snakke med, og gjør sitt for å oppnå den trickle-down effekten til hverdagens mellommenneskelige relasjoner som Madsen etterlyser. Dette gjør hun med alle forbehold hun skal ta som helsepersonell, og om det skulle være IT-sikkerheten i de anvendte medieplattformene Rugseth kritiserer, ja så har det i så fall fint lite med @Helsesista sitt arbeid som helsepersonell å gjøre. OsloMet opprettholder derimot det bestående dersom dette er det som diskuteres på lunchrommet til vitenskapelig ansatte.
Grunnlaget for å si at Engviks bidrag har positiv effekt, som et helsetilbud, er allerede redegjort for av generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse. Her sies det blant annet at «@Helsesista skal ikke være som andre helsesøstre», og utgjør en annen form for helsetjeneste enn den tradisjonelle helsesøsterrollen.
Dermed er det ikke mye igjen av kritikken som står seg, og den fremstår som umoderne, fryktsom og misunnelig. Hverken faglighet, brukergrensesnitt, språkbruk, eller hva Engvik har på seg av klær i sitt virke utenfor helseinstitusjonene (!?) hører hjemme i denne debatten om kvalitet i helsetjenester.
Som psykolog med like stort fokus på psykisk helse som på psykisk lidelse, er jeg imponert og inspirert av Engviks innovative formidlingsevne. Hun bidrar sterkt til å sette fokus på normalpsykologi og psykisk helse, på en måte som ungdom har savnet i lang tid. Det er liten grunn til å gjøre annet enn å applaudere @Helsesista, og ha full tillit til hennes faglighet og relasjonskompetanse. Det er heller ikke grunn til å betvile hverken motiver eller helsegevinsten i tiltaket. Det samme gjelder ungdommens samtykkekompetanse og fortrolighet med bruken av teknologi som OsloMet nå er i ferd med å oppdage.