Høysensitive: Orkidéer som må stelles godt eller lære seg å møte livet som det er?
Sensorisk prosesseringssensitivitet
I forbindelse med Märtha Louise og Elisabeth Nordengs nye bok «Sensitive Barn» har det blitt stilt spørsmål både ved begrepet ‘høysensitivitet’ i seg selv, og måten kritikken har vært servert på. Denne gangen er det Dagbladet som har gått hardest ut. Totalslakt i media kan være vanskelig nok selv for herdede, lite sensitive, voksne i privilegerte posisjoner, men Märtha Louise gir i et radiointervju med NRK uttrykk for at hun tar det hele med stoisk ro. Det er beroligende, men gjør ikke påstandene i en bok om sensorisk prosesseringssensitivitet (og dets derivater) mer troverdige. Ved å gå forskningen litt etter i sømmene kan vi også mene noe om det vitenskapelige grunnlaget og om kritikken.
Uten å ha lest boken, og uten å ha spesielt utviklede botaniske ferdigheter, er det mulig å forstå sammenligningen mellom høysensitive barn og orkidéen. Blomsten krever omhyggelig stell for å nå sitt vakre potensial, så også orkidébarna. Fra før har vi begrepet ‘løvetannbarn’ som beskriver de som får et positivt utfall på tross av vanskelige oppvekstvilkår, og ‘husfredbarn’ som klarer seg rimelig greit så lenge betingelsene ikke er ekstremt negative. Husfreden er heller ikke like påvirkelig av nærende jord, og blir ikke vakrere enn en husfred kan være, mens orkidéen lett tar dødelig skade hvis den ikke får god nok omsorg (Kilde: Hygen m.fl., 2015; Hygen 2018). Hygens forskning dreier seg imidlertid om hvor godt barn tåler forskjellige typer belastninger i oppveksten, og ikke om sensoriske reaksjoner på dagligdagse hendelser. Noen vil kalle høysensitive - og flere andre - for ‘snowflakes’ uansett, men dette er nok mer et holdningsspørsmål enn en god vitenskapelig analogi (Kilde: Kommentarfeltene i media).
Hva sier forskningen?
Høysensitivitet er ifølge begrepets opphavskvinne Elaine Aron (Aron & Aron, 1996) ‘et karaktertrekk som involverer en økt aktivering i sentralnervesystemet og en dypere prosessering av fysiske, sosiale og emosjonelle stimuli’. Hun og hennes mann utviklet et spørreskjema for kartlegging av sensitivitetsnivå, Highly Sensitive Persons Scale, HSPR (Aron & Aron, 1997). HSPR har blitt bekreftet som et godt mål på det underliggende konseptet (SPS, sensorisk prosesseringssensitivitet) det er ment å måle, og viser også en forventet sammenheng med personlighetstrekk som ‘åpenhet for nye erfaringer’ og ‘nevrotisisme’ (Smolewska m.fl., 2006)
Grunnantakelsene i begrepsbruken har likevel ikke blitt tilstrekkelig bekreftet gjennom forskning, og det begrensede materialet som finnes er preget av svakheter og mangler, teoretiske så vel som statistiske. En fMRI-studie (functional Magnetic Resonance Imaging, Acevedo m.fl., 2014) som hevder å finne belegg for høysensitivitet og medfølgende hjerneaktivering, har strengt tatt ikke funnet annet enn at de som sier de reagerer sterkt har en noe høyere aktivering i områder av hjernen som assosieres med de emosjonene forskerne antar utløses av presenterte bilder. Utvalget av emosjoner som er sjekket ut er selektivt, og måles ikke opp mot emosjoner som ‘ikke-sensitive’ kanskje kan være mer opphengt i. I tillegg er det kun 18 personer som har gjennomgått undersøkelsen, og dette forteller oss på ingen måte at det er snakk om en underliggende, psykologisk mekanisme som involverer økt aktivering i sentralnervesystemet.
Sirkelargumentasjonen er komplett: de som oppgir å være høysensitive former målestokken, og målestokken brukes til å skille mellom høysensitive og ikke-sensitive. Det er ikke påvist at det fins en gruppe mennesker som har en generelt høyere aktivering i sentralnervesystemet. Forskerne har valgt en vilkårlig terskelverdi og påstår at om lag 20% av befolkningen reagerer sterkere emosjonelt enn andre. Funnene knyttes opp mot bestemte stimuli, som f.eks. triste nyheter, støyende omgivelser m.m. Om resten av befolkningen reagerer like sterkt på andre typer stimuli vites ikke.
Kan sensitivitet likevel være viktig?
Selv om forskningen gir lite hold for en påstand om at høysensitive barn er en gruppe vi trenger å ta spesielt godt vare på for at de ikke skal gå til grunne, har alle sine ting de er spesielt sensitive for. I dagligtalen kaller vi det gjerne for verdier, behov og preferanser. Det er ingen grunn til å ikke snakke om sensitivitet, men vi trenger heller ikke omtale det som noe helt spesielt, forbeholdt en gruppe som føler seg annerledes. Det å lære seg selv og kjenne, og legge opp til bruk av hensiktsmessige strategier rundt egne styrker og svakheter, må etter alle solemerker være bedre enn å legge opp til en form for ensidig identitetspolitikk for orkidéer.
Evnen til å forstå seg selv krever en annen form for sensitivitet enn den sensoriske, nemlig den empatiske inntoningen fra andre til ens behov og ønsker. Empati inkluderer også grensesetting der det kan begrunnes at det er nødvendig. Slik valideres følelsene våre og gir oss informasjon om hvordan vi kan tolke dem og bruke dem på formålstjenlige måter. Dette er allmenngyldig, og innebærer at vi mennesker fungerer best sammen dersom vi respekterer hverandre, selv om vi kan være rykende uenige om enkelte ting.
Til anmeldelsene av boken er det vel greit å si at Dagbladets kritikk er berettiget for den som verdsetter realitetsbeskrivelser. Dersom det refereres til samme forskningsgrunnlag som her er det, som anmelderen sier, snakk om høyst omdiskutert forskning. Dersom det også generaliseres til egenskaper som ikke har med sensorisk prosesseringssensitivitet å gjøre, kan begrepet kvasivitenskap også forsvares. Ordet kvasi finnes for øvrig ikke i Dagbladets anmeldelse, og må ha kommet til et sted på veien til Klassekampens politiske redaktør, gitt at han siteres riktig i Dagbladets tilsvarsartikkel. En forklaring kan også være at enkelte sekvenser har blitt redigert etter negativ omtale.
Konklusjonen blir at mens ‘høysensitive’ muligens kan skilles ut fra andre på bakgrunn av hvilke sensitiviteter de har, representerer de ikke en gruppe med spesielle behov som samfunnet må ta høyde for. Våre forskjellige sensitiviteter kan ses på som en tilpasning til samfunnet som fungerer mer eller mindre godt i forskjellige sammenhenger. Aron-paret selv beskriver fenomenet som individuell variasjon med fordeler og ulemper i tilpasningen, omtrent som at det å være stor og sterk gjør det lettere å forsere hinder som kan rives ned, men vanskeligere å komme seg gjennom en trang passasje. Det er synd at forskningen ikke har tatt dette med seg videre, men istedenfor produsert uklare funn om uviktige størrelser.
Jeg vet ikke om forfatterne har tatt høyde for dette perspektivet i boken, og det er det vel bare en måte å finne ut av: jeg må snakke med noen som har lest den.
Følg oss på sosiale medier:
Referanser:
Acevedo, Aron, Aron, Sangster, Collins & Brown (2014): The highly sensitive brain: an fMRI study of sensory processing sensitivity and response to others' emotions. Brain and behavior, vol. 4(4), pp. 580-594
Aron (1996): The Highly Sensitive Person. HarperCollins Publishers
Aron & Aron (1997): Sensory-processing sensitivity and its relation to introversion and emotionality. Journal of Personality and Social Psychology, 73(2), pp. 345-368
Hygen, Belsky, Stenseng, Lydersen, Guzey & Wichstrøm (2015): Child exposure to serious life events, COMT, and aggression: Testing differential susceptibility theory. Developmental Psychology, vol. 51(8), pp. 1098-1104
Hygen (2018): Mini-forelesning på NTNU Kveld: Psykisk helse – hva er sykt, sunt og sant? 20.03.18
Smolewska, McCabe & Woody (2006): A psychometric evaluation of the Highly Sensitive Person Scale: The components of sensory-processing sensitivity and their relation to the BIS/BAS and “Big Five”. Personality and individual differences, vol. 40(6), pp. 1269-1279