Våre siste innlegg

Arkiv

Tags

Hva er det med (noen) barneverntjenester?

Jeg blir av og til hyret inn som privat sakkyndig vitne til rettslige forhandlinger, der barns eller voksnes psykiske tilstand har blitt vurdert av barnevern, rettsoppnevnt sakkyndig psykolog eller av annet helsepersonell. Jeg vektlegger ydmykhet, og trekker ikke bastante konklusjoner ut fra løsrevne observasjoner. Jeg forventer det samme av andre dersom deres vurderinger er beslutningsgrunnlag for avgjørelser som påvirker livene til menneskene i rettssalen, særlig når det gjelder barn.

Jeg viser her til en enkeltsak, og vil understreke at dette ikke skal generaliseres. ‘Barnevernet’ videre i teksten refererer til faglige aktører i den aktuelle tjenesten i denne aktuelle saken. Barnevern og sakkyndige gjør hver dag en viktig innsats for utsatte barn, men feil kan forekomme og det viktigste er at vi har et system som kan fange opp og lære av slike feil.

Dersom jeg påpeker at barnevernet fremstår som subjektive i sine vurderinger, og ikke tar høyde for en mengde åpenbare forhold som også kan ha betydning for vurderingen, er det med et ønske om at retten skal bygge på et mer objektivt, vitenskapelig grunnlag. Min vitneforklaring har gått ut på at barnevernets rapport er fragmentert, ufullstendig og lite helhetlig. Begrunnelsen er blant annet at barnevernet strør om seg med begreper som ‘omsorgsevne’, ‘umoden forståelse av foreldrerollen’ og ‘tilknytningsvansker’, uten å ha gjennomført anerkjente kartlegginger for å definere disse med en form for objektivitet. I tillegg misbrukes psykiatriske diagnoser til å begrunne risiko for svekket omsorgskapasitet, helt uten å ha kartlagt diagnosens faktiske innvirkning og omfang.

Kort oppsummert og satt litt på spissen sier jeg at barnevernet synser seg fram til konklusjoner om kompliserte psykologiske prosesser.

Samrøre mellom aktører, fremfor samregulering overfor barnet?

Det jeg får høre om den rettsoppnevnte sakkyndiges forsvar av barnevernets konklusjoner er også underlig: Heller enn en imøtegåelse av min kritikk, får jeg beskjed om at jeg stiller for høye krav til barnevernets metodikk i denne saken! (??). Noen saker krever større presisjon enn andre; en omsorgsovertakelse er mer alvorlig enn en avgjørelse om samværsordning som her. Ved første blikk kan det da virke som at barnevernets uttalelser ikke skal tillegges stor betydning, og at grundig undersøkelse derfor kan nedprioriteres. Men hensynet til barnets beste skal være den førende retningslinjen for alt arbeid i barnevernet. Den står i fare for å bli overkjørt hver eneste gang en slik myndighet ikke gjør et grundig arbeid! Ikke minst risikerer vi å få følgefeil dersom arbeidet ikke gjøres ordentlig - det som er en enkel sak i dag kan bli langt mer komplisert senere, og da vil tidligere saksdokumenter kunne telle med i vurderingen.

Om retten får fremstilt feilaktige, overdrevne og bastante konklusjoner, pakket inn i tungt fagspråk, blir det vanskelig å ta gode avgjørelser. Uten fagpersoner som har mandat til å hjelpe retten med å søke kritisk etter svakheter i de faglige vurderingene, blir barnevernets (og eventuelt sakkyndiges) uttalelser stående uimotsagt. Rettigheten til å inngi innsigelser mot det som blir presentert for domstolen, kontradiksjon, er en av de mest grunnleggende rettssikkerhetsprinsippene vi har. Denne muligheten forsvinner i realiteten dersom sakkyndige og barnevernet er de eneste fagpersonene som får legge fram sine betraktninger.

Jeg har fått lagt fram mine motargumenter, men det kan diskuteres om det vektlegges på lik linje. Som partsvitne får jeg ikke tilgang til samme dokumentasjon, gis ikke like mye tid til forklaring, og må tåle å møte spørsmål om habilitet og motiver på en helt annen måte enn rettsoppnevnte sakkyndige. Et vitnes vurderinger drøftes heller ikke i like stor grad i en domsavsigelse, og det er derfor vanskelig å vite om vitneforklaringen i det hele tatt legges til grunn for beslutningene. Dette bidrar ikke til å styrke folks tiltro til barnevernets arbeid.

Barnevernet har i denne saken ikke fulgt sin egen mal for undersøkelse, de har utelatt viktige kartlegginger av psykologisk fungering hos foreldre og unnlatt å kartlegge ressurser hos barnet. Det er et gjennomgående fokus i rapporten at suboptimal foreldreatferd forekommer, men dette sammenstilles ikke med positiv foreldreatferd og vurderes heller ikke opp mot normal foreldrefungering. Suboptimal er ikke det samme som skadelig, men det fremkommer ikke i barnevernets rapport.

Det som kunne vært sett som positiv grensesetting og barnets aksept for denne grensesettingen tolkes ensidig som unødvendig hardhet og at barnet overlates til seg selv for å roe seg ned (noe barnet så gjør). For et barn å roe seg selv er en ferdighet som læres gjennom å ha trygghet på at den voksne setter riktige rammer og at sterke følelsesuttrykk blir ivaretatt om nødvendig. Selvregulering er et mål, og samregulering er verktøyet som muliggjør det, ifølge Bufetats kompetansehevingsprogram for barnevern, HandleKraft, og Howard Bath i «Samregulering, veien til selvregulering».

Hendelser barnevernet referer til når en forelder stemples som ‘emosjonelt utilgjengelig’ kan altså i prinsippet dreie seg om et barn som er så trygt og godt regulert i utgangspunktet at tilgjengelighet er overflødig i situasjonen. Sakkyndige har et ansvar for å avkrefte og stille kritiske spørsmål ved barnevernets hypoteser der det er nødvendig, og det innebærer å stille krav til faglig grundighet. Kanskje gjøres dette i større grad enn jeg har inntrykk av, men i så fall er dokumentasjonen for dårlig.

Er det for noen instans det skal stilles høye krav til objektivitet i faglige vurderinger, så er det barneverntjenestene. Dersom det ikke stilles slike krav, vil landets barnevernsnemnder og tingrettsaler i prinsippet kunne fylles opp med saker der en barnevernspedagog opplever at en forelder ikke er ‘emosjonelt tilgjengelig’ for barnet sitt. Da blir det trengsel, og ikke nødvendigvis noe bedre for de barna som virkelig har behov for tiltak.

Grunn til å utrede systemet?

Alle saker er selvsagt ikke slik. Det jeg legger frem er anekdoter og ikke et systematisk arbeid. Dessverre har jeg også opplevd tilsvarende ved flere anledninger, og jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg har selv beskrevet lignende erfaringer i Advokatbladet tidligere i år, der jeg påpekte at Barnesakkyndig kommisjon (BSK) gir et kvalitetsstempel uten nødvendig faglig standard. Sverre Asmervik, sakkyndig psykolog og forfatter, har tidligere tatt opp problematiske sider ved sakkyndighetsrollen i sin artikkel Hva er det med (noen) sakkyndige psykologer, advokatbladet 2015. Her foreligger så mange for meg gjenkjennelige beskrivelser at jeg har tillatt meg å ‘låne’ tittelen hans.

Anekdoter er ikke forskningsdata. Men når anekdotene går fra entall til flertall, er det allerede bekymringsfullt når det er snakk om våre barns fremtid. Dersom det avdekkes systematiske svakheter som truer barns rettssikkerhet, er det i mitt hode grunnlag nok til å be om en utredning av om prosedyrene vi har faktisk er gode nok til å ivareta barnets beste. Alle parter må holde en høy faglig standard, der fortolkninger og objektive mål klart kan skilles fra hverandre. Uten det kan ingen vite om det er hold i våre konklusjoner. Da har vi heller ingen grunn til å stole på barnevernet.

Vi har for mange eksempler på at barn som lever i uakseptable omsorgsforhold ikke fanges opp. Dette problemet løses ikke av vedtak om at barn lever i uakseptable omsorgsforhold uten at dette er objektivt riktig. Et høyere presisjonsnivå oppnår vi bare gjennom grundige undersøkelser, i både små og store saker.

Les også: Advarsel: Ikke les denne teksten om du ønsker enkle løsninger

Få Psykologisk Tankeverksteds gratis nyhetsbrev direkte til din innboks

Følg oss på sosiale medier:

facebook.com/tankeverksted

twitter.com/tankeverksted

instagram.com/tankeverksted

linkedin.com/psykologisk-tankeverksted

+47 92615561

©2018 by PSYKOLOGISK TANKEVERKSTED. Proudly created with Wix.com