Advarsel: Ikke les denne teksten om du ønsker enkle løsninger.
Samfunnet er i ferd med å bli mer traumebevisst. Det kan medføre en risiko for sensur, men også muligheter for åpenhet. Hvordan kan vi best håndtere det?
Ingeborg Sennesets kritiske blikk har landet på innholdsadvarsler (Aftenposten, Magasinet, for abonnenter 13.10.18). Inspirert av USA har enkelte, deriblant meg, begynt å merke artikler og lenker dersom de f. eks. inneholder beskrivelser av vold og overgrep. Kritikken er like USA-inspirert: Senneset impliserer at nobelprisvinnernes bidrag kan bli omfattet av innholdsadvarsler, og at bruken minner om sensur. Vi kan ikke beskytte folk fra livets harde realiteter. Jeg mener at dette er en forenkling av debatten, og de reelle nyansene er langt mer interessante.
For det første: Tilhengere av innholdsadvarsler bruker dem for å snakke mer om vold og overgrep, ikke mindre. At en advarsel brukes er i seg selv et bevis på at et potensielt smertefullt tema løftes frem. Jeg har til gode å møte en forkjemper for innholdsadvarsler som mener at barn skal skjermes fra å vite om vold og overgrep. Formålet er ikke å begrense diskusjonen, men å utvide den.
For det andre: Innholdsadvarsler er gammelt nytt i media. Uenigheten er hvorvidt ikke-journalister skal ta dem i bruk. Aftenposten benytter seg av innholdsadvarsler, og forklarer hvorfor de både presenterer sterkt innhold og rammer det inn. Hva gjør en redaksjons avgjørelse om innholdsmerking suveren, mens min merking truer ytringsfriheten? Hvorfor er dette annerledes enn at enkeltpersoner tar avgjørelser om kildekritikk, forskning eller bildebruk?
For det tredje: Offentligheten trenger en diskusjon om hvordan vi skal omtale traumer. Om det gjelder overgrepsutsatte, Utøya eller #metoo, så har vi blitt bevisste på hvor mange vanskelige opplevelser vi bærer på. Offentlighetens behov for opplysning kan noen ganger stå imot utsattes ønske eller behov for skjerming. Innholdsadvarsler er en mulig løsning med flere ulemper - og disse må vi diskutere. Merking av innhold med advarsel kan skape et inntrykk av at det er farlig å utsette seg selv for det, enten for befolkningen som helhet eller for traumeutsatte spesifikt.
Relativt få som gjennomgår traumer får diagnostisert posttraumatisk stress. For dem er den beste behandlingen å utsette seg for traumepåminnere, ikke å unnvike dem. Men det kan midlertidig være nyttig med denne tilpasningen slik at de for eksempel kan følge undervisning. Eller en debatt. Disse konfliktene beskrives i en oversiktsstudie fra 2017, der fordeler og ulemper diskuteres.
Kanskje er innholdsadvarsler en elendig idé. Jeg skulle ønske det spørsmålet var klart, men enda vet vi ikke nok om dem til å konkludere. Uansett er de tegn på at vi diskuterer ubehagelige problemstillinger i langt større grad enn før, og at vi famler etter løsninger for å tilpasse oss den nye medievirkeligheten. Enn så lenge bør vi være åpne for evidens begge veier. Ikke forenkle komplekse problemstillinger til trusler mot ytringsfriheten (!) og sidestille dem med avokadoer og bærenett.
Følg oss på sosiale medier: