Behandling vs. forebygging
Jeg ser ingen grunn til at man må befinne seg blant de 25-30% med størst behov før man skal få tilgang til kunnskapsbaserte og terapeutiske virkemidler. Det skal være mulig å få hjelp til å identifisere sine egne ineffektive mestringsstrategier før man blir så deppa eller engstelig at man ser seg nødt til å oppsøke behandling. Det skal være mulig å jobbe med sin egen opplevelse av å mislykkes uten å måtte ha følt så sterkt på det at hverdagen kjennes meningsløs.
Hvorfor gir vi ikke god informasjon om psykisk helse før det sier stopp? Hvorfor reparerer vi og behandler vi, istedenfor å forebygge, vedlikeholde og styrke?
Vi i Psykologisk Tankeverksted har lyst til å gjøre noe med det!