Tankeverksted

Blogg

  • Lost in translation – Fra diagnostisk til norsk

    OM PSYKOPATOLOGIENS LOGIKK, GRAMMATIKK OG ETYMOLOGI

    Hvilke ord og begreper vi bruker har stor betydning for hvordan vi forstår et hvilket som helst tema. Forståelsesrammen formes av begrepsbruk, og fagterminologi kan ofte være bedre egnet til å tåkelegge, enn til å forklare hva et fenomen innebærer.

    Psykisk lidelse er ikke sykdom. Det å lide er en reaksjon på en belastning. Lidelsen er opplevelsen av belastningen. Belastningen kan i noen tilfeller være sykdom eller skade, men like lite som lidelsen er sykdommen, er uttrykksformen for en reaksjon det samme som belastningen i seg selv. Ordet lidelse er et verbalsubstantiv utledet av verbet å lide, men benyttes i forbindelse med psyken oftest som et rent substantiv. En lidelse.

    .

    Diagnosemanualene ICD-11 og DSM-5-TR, ikke direkte oversatt til Norsk ordbok.

    .

    Det er og blir feil, men denne bruken av ordet har fått stor gjennomslagskraft i måten vi tenker om psykologi, utviklingen av faget i seg selv, og hvordan vi bygger opp hjelpeapparatet, støtteordninger og velferdstjenester rundt dette fenomenet som ser ut til å bli større og større i omfang. Vi snakker om psykiske lidelser som om de skulle være gjenstander inne i oss.

    Hjernen min er et ufattelig komplekst og tilpasningsdyktig informasjonsprosesseringssystem, og inne i den har jeg potensielt en depresjon, en angst, en hyperaktivitet, et personlighetsavvik, et traume, en psykose. Som om en patologisk, genetisk komposisjon i hjernene våre ligger latent og bare venter på å komme til uttrykk.

    Vi er selvfølgelig ulike, og har forskjellige toleransegrenser for forskjellige typer belastning. Men sårbarhet alene er aldri avgjørende for om vi utvikler en opplevelse av å lide. Samme mengde og type sårbarhet kan være tilstede hos forskjellige mennesker, men kan næres, avdempes, stimuleres, kultiveres, håndteres, gjennomleves og overvinnes på forskjellige vis, slik at samme mengde og type belastning også oppleves med forskjellig grad av lidelse.

    Gjennom livet lærer vi å navigere i opplevelsene våre. Hvilke tanker, følelser, relasjoner som hjelper oss og på hvilke måter. De tidligste og tydeligste relasjonserfaringene våre har sterk innflytelse på navigasjonsferdighetene, men utviklingen av disse ferdighetene er en livslang læringsprosess. Selv om mye blir befestet som innlærte og mer eller mindre autonome og intuitive prosesseringsstrategier og stressresponsmekanismer tidlig i livet, fortsetter vi å gjøre oss nye erfaringer til den dagen vi går i graven.

    Noen av disse erfaringene bryter oss ned, noen gir rom for korreksjoner og justeringer, mens andre bygger opp og gir oss nye strategier for noe vi med fordel kan endre på. Gjennom bevisstgjøring av for oss selv hittil ukjente perspektiver har vi alltid en kapasitet for positiv endring. Det er det vi mennesker er best til: Å tilpasse oss og gjennomføre hensiktsmessige endringer. Dette er også en parallell til det som skjer når det vi kaller terapi er vellykket: Tilførsel av perspektiver som gir grobunn for en hensiktsmessig og sunn tilpasning, med mindre grad av  lidelse.

    OBJEKTIVERING

    Når det vi kaller terapi derimot ikke lykkes, vil det kunne oppleves som nedbrytende og intetsigende, som bedømmelse og evaluering og ikke forståelse, som en rekke av platte selvfølgeligheter, perspektiver som ikke treffer eller fremstilles ugjenkjennelig, som en giftig og utrygg relasjon der en ikke kan ha tillit til at terapeuten vil det beste for en. Psykoterapi er aldri et inngrep på samme måte som medisinsk behandling. Men ord og samtale kan like gjerne oppleves som et inngripende forsøk på manipulasjon, oppmerksomhetskapring, påføring av tanker og perspektiver som ikke virker, som en hverken ønsker eller trenger, ytterligere skampåføring og følelser av mislykkethet, som en merbelastning. Ikke som bivirkning, men som direkte resultat av en terapeutisk skivebom.

    Dette vil ha lett for å skje hvis lidelsen betraktes som et substantiv som skal repareres, med terapeutens verktøyer og virkemidler, uten å ta tilstrekkelig hensyn til den unike, subjektive opplevelsen og erfaringsgrunnlaget til den som skal hjelpes. Om ikke dette er objektivering av mennesker, kan ingenting være det. Pasienten blir et objekt, med en substantiv psykisk lidelse, som evalueres ut fra de såkalt objektive kriteriene tilgjengelig i terapeutens alltid høyst subjektive kunnskapsbase, og påføres, i passende passiv form, gjennom terapeutiske øvelser, igjen avhengig av tilgjengeligheten i terapeutens alltid subjektive opplæring og erfaringsgrunnlag, som empirisk og erfaringsmessig har positiv effekt på en viss andel av et representativt utvalg med tilsvarende definerte substantive tilstander i hjernen. Masseprodusert skivebom.

    Se også «Psykisk lidelse – en nyliberal myte», psykologisk.no

    Ordet pasient stammer fra latin patiens, som er presens partisipp av pati – å lide, og gresk pathos som betyr lidelse. Patologi blir dermed direkte oversatt læren om lidelse, pathos og logos. Psykopati, som i kategorien personlighetsforstyrrelse, er det opprinnelige ordet for å lide psykisk. Det er fortsatt uklart om psykopatologi, sykdomslæren forbundet med det psykiske, skal være læren om psykiske lidelser som substantiv, eller læren om det å være i en lidende sinnstilstand.

    Ethos, det greske ordet for karakter eller moral, som har med troverdighet og gjenkjennelighet å gjøre, bakgrunnen for ordet etikk, er foreløpig ikke så inkludert i den generelle samtalen om bedømmelse av lidelse og lindring som vi kanskje skulle ønsket. Og Patoetikk er ikke et fag, som det kanskje burde ha vært; Etikken i det å ta imot, utforske og lindre andres lidelse. Det er ikke engang et ord i ordboka, ei heller i diagnosemanualene. Somatikken har ofte mer objektive mål enn psykiatrien, og er delvis unnskyldt, men ikke frikjent. Selv medisinen har ikke fritak fra etikken i det å møte lidende mennesker. Men patos, logos og etos er kanskje langt mindre integrert enn vi kan få inntrykk av i den enda relativt unge vitenskapen psykologi, læren om psyken, menneskets sinn.

    Utover autorisasjonen som helsepersonell har vi veldig lite kvalitetssikring av om pasienten behandles som objekt. Eller som aktiv deltager i eget liv og premissleverandør omkring sin egen psykiske helse, som subjekt i en konstruktiv, interpersonlig behandlingsrelasjon med en hjelper. Som gjenstand for autoritært helsepersonells definisjonsmaktutøvelse, eller som medvirkende samarbeidspartner på veien mot et sunnere og mer veltilpasset liv. Tilsynsmyndighetene går gjerne gjennom alt som er dokumentert i helsejournal, men det er pasientene selv som kjenner igjen opplevelsen av å ha blitt behandlet som subjekt eller objekt.

    Dersom psykiske lidelser var substantive gjenstander og pasienten et uselvstendig objekt, ville det å påføre fremfor å tilføre tankestrategier kunne vært hensiktsmessig. Men pasienter er hverken maskiner, programvare eller kunstige intelligensformer, der tankene er algoritmer som kan justeres eller koder som kan skrives om til å produsere ønskede resultater. De er mennesker med egne fortolkninger av hva som utgjør et godt liv for dem, med egne ambisjoner. Selv om deler av disse tankene skulle være objektivt syke eller usunne, hvem er vi til å bedømme hva som er riktig bruk av mestringsstrategier innlært og benyttet under usunne betingelser helt forskjellige fra våre egne? Det føres ingen statistikk over hvor mange pasienter som har blitt fortalt at det de tenker og føler er feil. At deres syn på verden er usunt, eller til og med en «vrangforestilling».

    «Jeg er den miserableste af alle mine patienter»

    –  Doktor Rank i Henrik Ibsens Et Dukkehjem, 1879

    Psykologer er like forskjellige som folk flest, og har i varierende grad hatt anledning til å ta stilling til hvorvidt vi bør se psykisk lidelse som substantiv eller verbalsubstantiv. Mange har nok en god fornemmelse av nyansene i dette, men frarøves ofte muligheten til å gå ordentlig inn i utforsking av betydningen det har i arbeidet med å lindre. Til det er føringene fra helsemyndighetene for sterke. Diagnostikken er omdreiningspunktet for rettigheter, ressursfordeling og valg av behandlingsmetodikk, og styrende for hvordan psykologer både i og utenfor offentlig psykisk helsevern forholder seg til forsvarlighetskrav i lov om helsepersonell og lov om pasientrettigheter.

    DEN PSYKIATRISKE DIAGNOSENS LØFTER

    Diagnosen bryr seg ikke om menneskelivets mangfold. Den kjenner ikke til mening eller meningsdannelse. Den er deskriptiv, og dens store ideal er å redusere «uønsket» variasjon. En målsetting som sprer seg i helsevesenet og gjør hele velferdsstaten til en rigid koloss uten rom for å gjøre en persontilpasset skjønnsvurdering. Helsetilsynet er lynraskt på pletten hvis rammene av standardisert kartlagt diagnostisk vurdering blir utfordret. Det som ikke er nedtegnet i diagnosemanualene kan vel ikke være utgangspunkt for forsvarlig helsehjelp?

    Strømlinjeformet, forutsigbart, algoritmisk blir pasienten presset inn i en statistikk som kan leses av kunstig intelligens og saksbehandles som en tallrekke, et livløst objekt med en ugyldiggjort opplevelse. Naturvitenskapen har etter sigende løst livets gåter, og ingenting gjenstår som er åpent for refleksjon. Sykdommen er symptomatisk og symptomene er sykdommen. Lidelsen har ikke plass som noe annet enn et substantiv, en minimalisert beskrivelse av en hel verden av ulike opplevelser.

    Vi skal ha lik, ikke likeverdig, behandling for alle differensierte sykdomstilstander. Våre stressresponsmekanismer må da følgelig være enten sunne eller usunne, uavhengig av kontekst. Adaptive mekanismer som sinneregulering vil alltid være et gode for omgivelsene og derfor et imperativ for enkeltmennesket. Vi må ikke en gang la berettiget sinne få utløp, det vil være det samme som å gi sinne som følelse en generell berettigelse. Hvilke følelsesreguleringsmekanismer som er nyttige og nødvendige for individet i sin egenopplevde kontekst er underordnet.

    Mens det å ta seg tid, kjenne ordentlig og modig etter, i det mørke dypet av nedstemtheten, identifisere den tunge, deaktiverende, vonde, kroppslige opplevelsen? Lete etter ord for tap og savn og grunnleggende behov, i håp om at noen kan forstå og dele smerten, hjelpe til med å utforske og se det i en større sammenheng, finne mening og ressurser til å gjennomleve? Når dette uttrykkes som desperasjon og fortvilelse, frustrasjon og raseri? Når behovene overvelder oss i hverdagen og gjør oss enten apatiske eller reaktive og overdrevent irritable?

    Svar: Maladaptivt, patologisk. Depressiv episode. Mild, moderat eller alvorlig alt ettersom hva selvrapportert score på den gjeldende, mest betrodde kliniske depresjonsindeksen tilsier. Kognitiv terapi én gang i uken i åtte til tolv uker og selektive serotoninreopptakshemmere (også kjent som SSRI, antidepressiva, «lykkepiller», Prozac). Ny kontroll om fire uker gjennomført av psykiater, av blodtrykk, symptomtrykk og avkrysning for at du ikke har blitt suicidal. Værsågod, neste!

    En reduksjonistisk og mekanisk forståelse av et komplekst, biopsykoimmunoendososialt, selvreflekterende, dynamisk og historierikt liv. Relasjonen, istedenfor mellom mennesker, blir konstruert mellom tall og ord. Statistikk og historiefortelling om hverandre. Meta-analytisk KI-poesi som ikke gir rasjonell mening, og heller ikke resonnerer med den affektive virkeligheten i menneskers liv. Samfunnsmessig nytteverdi stilt opp mot medmenneskelighet. Naturvitenskap mot filosofi. Harde verdier mot de myke, og rasjonell analyse mot intuitiv empati.

    Løftet om naturvitenskapelig identifisering av årsaker og biomedisinske løsninger har aldri blitt innfridd. Som et brutt valgløfte ingen blir holdt ansvarlig for, mens mer av den samme, ikke-fungerende løsningen fortsatt dyttes fram som holdepunkt og veiviser for tilgang til ressurser med stadig mer påtrengende restriksjoner. Psykisk helsevern er på ville veier, styrt i feil retning i flere tiår av regjeringer med skiftende farger, men konsekvente i troen på at stressresponsmekanismer kan kategoriseres på byråkratisk vis, med påfølgende stykkprisfinansiert ressursfordeling i et falskt rettferdiggjørende kunnskapsbelegg produsert av pliktoppfyllende klinikere, fagforeninger og forskere trygt plantet innenfor samme doktrine.

    Vi må ut av ensrettingen og inn i det ukjente, der subjektiviteten, intuisjonen, refleksjonen, empatien og faglig skjønn hører til. Vi kan ikke holde på lenger med stigmatiserende og samtidig innholdsløse kategorier. Det er ikke til hjelp og plasseres i et rom forbeholdt en substantiv lidelse, med hjelpemidler produsert og fremstilt for å endre en ikke-eksisterende substans. Den verbaliserte formen for psykisk lidelse er et eksistensielt og sosialt fenomen, og løsningen må ha rom for eksistensielle og sosiale elementer i seg. Derfor mislykkes forsøket på å plassere sykdom i individet, og psykisk helsevern må åpne for usikkerhet. En usikkerhet som allerede er der, men som sjelden anerkjennes i fagmiljøene som tviholder på diagnosen som en objektiv, substantiv størrelse.

    Paradoksalt nok vil inkluderingen av subjektive, bevisst upresise mål som ikke er objektivt verifiserbare, øke graden av presisjon i bedømmelse av lidelse. Fordi dette perspektivet tar inn i seg verbalformen å lide, med pasienters egne ord som ikke alltid resonnerer med eller er tilgjengelige i det prefabrikerte kunnskapsgrunnlaget. For at pasienten skal ha læringsutbytte av helsehjelpen, må helsevesenet ta til seg læring fra pasientene.

    Når den autoritære kapasiteten som ligger i definisjonen av helsepersonells bedømmelse kommer fram, projiseres terapeutens egne fordommer og fortolkninger på pasienten, den lidende, bevisst eller underbevisst, tydelig eller usynlig. Helsevesenet kan sette sine merkelapper uten å nødvendigvis ha brydd seg om hverken innhold eller form i den lidendes egen historie. Psykopatologi som substantiv psykisk lidelse er meningsløst. En irrasjonell umulighet som insisterer på å fremtvinge en eksistens, opprettholdt av en hegemonisk enerett etablert i gangene i slitte institusjonsbygninger. 

    Brukerperspektivet blir fattig uten brukerens perspektiv. Vi kan like gjerne først som sist erkjenne at den lidende har like gode forutsetninger for å beskrive sine egne lidelser som det helsepersonell har. Selv om det kanskje høres rart ut for de som forvalter definisjonsmakten å skulle tildele pasienter en andel av det ansvaret som i dag representeres av hvite frakker.

    ORDBRUK

    Hvilke ord vi bruker for å beskrive menneskelig lidelse har stor betydning for hvordan vi forstår den og avhjelper den. Substantivet lidelse, som en gjenstand i sinnet, må nødvendigvis behandles annerledes enn verbalsubstantivet lidelse, det å lide, der beskrivelsene og forståelsesrammen det plasseres inn i får en helt annen betydning.

    Jeg har gitt frivillig avkall på autorisasjonen som psykolog og helsepersonell, fordi jeg ikke ville være med på at et upålitelig verktøy som psykiatrisk diagnostikk skal være omdreiningspunkt for hva som defineres som forsvarlig behandling. Jeg aksepterer heller ikke premisset om at lindrende samtaler, med formål om å forstå hvor belastningsopplevelsen kommer fra og søke løsninger i fellesskap med den som opplever belastningen, skal måtte defineres som behandling i et helseperspektiv. Det er dialog. Det er relasjon og prosess. Det er en filosofisk drøfting av perspektiver. Kanskje er det opplæring i noen tilfeller, tilførsel av kunnskap som kunne og kanskje burde vært allmennlærdom. Det kan være medmenneskelighet i kunstform, Kierkegaardsk hjelpekunst. Det er ordbruk i fellesskap, men det er ikke terapi. 

    (Se også «Ikke kall meg terapeut», Mad in Norway)

    .

    «At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst… For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham – men dog vel først og fremst forstå det han forstår».

    • Søren Kierkegaard

    .

    Jeg skal ikke være en alternativbehandler eller en alternativ psykolog. Jeg ønsker å være et alternativ til den tradisjonelle psykologen. Jeg har ikke lov til å bruke tittelen, og kan ikke markedsføre tilbudet mitt som helsehjelp. Det er jeg heller ikke interessert i lenger, men ingen kan ta fra meg utdannelsen, erfaringen eller refleksjonene jeg har gjort meg på veien til dit jeg er i dag. Jeg er tro mot den vitenskapelige forståelsen jeg har tilegnet meg om menneskelig fungering. Det jeg driver med er dialog i et psykologisk-filosofisk perspektiv, og mener det gir psykologien større verdi enn slik den står alene og/eller sammen med medisin i dagens rammeverk. 

    Enn så lenge tilbyr jeg ett av flere mulige alternativ til psykolog i Trondheim og på nett.

    .

    Erik Rudi

    Ordbruker og cand.psychol

  • Psykisk lidelse – En nyliberal myte

    Psykisk lidelse – En nyliberal myte

    Hvordan psykisk helsevern ble kuppet av den biomedisinske forståelsesrammen

    Denne teksten er en utvidet versjon av en Ytring først publisert hos psykologisk.no 04.05.25, Erik Rudi.

    Til venstre: Ronald Reagan og Margaret Thatcher – Nyliberalismens politiske gudforeldre (Foto: Wikimedia Commons). Til høyre: Åpen boks med grønne piller, psykofarmaka (Foto: Unsplash)

    .

    Lidelse er et ord med flere betydninger. Den betydningen vi oftest bruker i forbindelse med psykisk uhelse er etter min mening upresis. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) betegner lidelse som et substantiv, men som et avledet verbalsubstantiv til verbet «å lide». Det er substantivet lidelse som benyttes av helsemyndighetene. Jeg tar utgangspunkt i at det å lide er en handling, som oftest ikke selvvalgt.

    Det å lide er å kjenne smerte, og er ikke ensbetydende med sykdom. Kristi lidelse og død var ikke forårsaket av sykdom, like lite som Unge Werther’s lidelser (Goethe, 1774) kan formuleres troverdig som et resultat av medfødte sårbarheter eller en ubalanse i hjernen. De aller fleste av oss lider i større eller mindre grad, over større og mindre belastninger i livet. Buddha proklamerte at livet er lidelse (i verbalsubstantiv form).

    Så når lidelsene blir for store til å bære alene, når vi trenger hjelp til å navigere i følelser og tanker og relasjoner, når stress, krav og forventninger blir utålelig; hvorfor skal vi sykdomsforklare det? Hvorfor har vi laget en skarp skillelinje mellom psykisk velfungerende og diagnostiserbart psykisk syk med lovfestet rett til behandling? Denne skillelinjen er kunstig, vilkårlig, og først og fremst et byråkratisk behov for å holde kostnader til behandling på et kontrollerbart nivå. 

    Terskelen for å utløse retten til behandling er i ferd med å bli uforståelig høy, og gjør oss avhengige av en form for byråkratisk verdighetsvurdering der individets behov veies opp mot gjennomsnittlig forventet inntjening pr. enhet av økonomisk støtte. Helsehjelp er blitt en offentlig investering, og er ikke lenger en fellesskapsfinansiert ytelse til beste for befolkningen.

    Vi lever i en tid der krisene kommer tettere, omfanget er bredere og truslene blir større og stadig mer eksistensielle av natur. Desinformasjon og politisk spinn florerer i mediene, tradisjonelle og sosiale. Ulikhetene øker. Vi opplever massive krav til tilpasning på absolutt alle områder av livet. Vi oppfordres til å vise mangfold, før omverden er klar til å vise toleranse. Kombinasjonen blir til individualisme under forutsetning av konformitet. Du kan være deg selv så mye du vil, så lenge du ikke beveger deg utenfor muren av usynlig normativitet.

    Samtidig blir vi fortalt at hvis hverdagen oppleves som en overveldende belastning, så er det oss selv – individuelt – det er noe galt med. En kjemisk ubalanse eller et uttrykk for genetiske sårbarheter som ikke tåler høyt trykk. Ta en pille som demper de mest intense toppene av den gjenstridige følelsen av ubehag, eller motta hjelp til å tolerere arbeidslivets ubønnhørlige gleder. Hvis du ikke er produktiv, er det du som er belastningen.

    Fra omkring 1980 har arven etter Reagan og Thatcher prentet inn i oss at vi alle er atomiserte, konkurrerende, økonomiske enheter som til sammen utgjør et blomstrende liberalt samfunn. De som er unge i dag er ikke kjent med annet enn en hyperkompetitiv, hyperindividualisert verden dominert av et jag etter sinnssvake idealer om status og suksess.

    Det var ikke tilfeldig at diagnosemanualer, forskning på psykofarmaka og utvikling av standardiserte behandlingsmodeller vokste fram på samme tid som det nyliberalistiske verdensbildet. Den biomedisinske sykdomsmodellen var som skapt for den strukturelle nedbyggingen av velferdstjenestene. 

    Avgrensning av rettigheter ut fra «objektive» kriterier tilpasset helsemyndighetenes ønsker om kontroll og forutsigbarhet. En rettferdiggjøring av ansvarsplassering på individet i vitenskapelig språkdrakt, og en overdreven tro på at medisiner og behandling kunne reparere helsa vår og gjøre oss alle til høytfungerende homo economicus i nasjonalstatens tjeneste, til gunst for AS Norge. Samtidig krympes velferdsstaten. Sikkerhetsnettet blir mer upålitelig og grovmasket. All verdiskapning kanaliseres inn mot fast eiendom for de rikeste, og folk og samfunn tappes for økonomiske muligheter og spillerom. 

    Tankegangen fikk kanskje ikke samme fotfeste i norsk helsevesen og velferdspolitikk, eller på samme tid som den gjorde i mange andre land. Storbritannia og særlig USA fremstår i dag som skrekkeksempler på langt fremskreden, nyliberal privatisert destruksjon av helserettigheter.

    Tro ikke at ikke vi også er på vei dit.

    Gjentatte kutt i psykisk helsevern over en årrekke uavhengig av farge på regjeringen, og økt press på sykelønnsordningene våre, er sikre tegn på nyliberalismens fremvekst. Helseforetaksmodellen, der sykehusene skal driftes etter bedriftsøkonomiske prinsipper om inntjening og stykkprisfinansiering, er dårlig forkledt effektivisering og innsparing. I dag tjener vi penger på krig og vekter nasjonalbudsjettet opp mot humanisme samtidig med flere pågående etniske utrenskningsforsøk. Profitt før mennesker er den nakne sannheten om nyliberalismen.

    .

    Det er på tide å avlive mytene!

    Om du kan skilte med diagnostisert psykisk sykdom, kan du muligens få utløst hjelp som fører deg tilbake i arbeidslivets produktive spor. Om du derimot ikke har autorisert dokumentasjon på at du lider, får du en kald skulder og beskjed om å skjerpe deg. Samtidig som du gjerne beskyldes for å jakte på en diagnose for å slippe å jobbe.

    I motsetning til det effektivitetstrangen i systemet forteller oss, finnes det ikke noen entydig, medisinsk markør for noen psykiatrisk diagnose (Deacon, 2013). Diagnostikken vil alltid være en faglig skjønnsvurdering, en subjektiv konstruksjon fremstilt som objektiv sannhet. Diagnosen er et minste felles multiplum av statistiske beregninger av gjennomsnitt og avvik, der avvikene er tall og greske bokstaver og ikke opplevelsen av lidelse. Psykologer og psykiatere er ikke i besittelse av noen universell kunnskap om menneskelig bevissthet og fungering, og diagnosen er på ingen måte en presis beskrivelse av underliggende årsakssammenhenger. 

    Lidelse oppstår i samspill med ytre omstendigheter. Det er ikke nyttig å sykeliggjøre den og presentere en oppskrift på hvordan et representativt utvalg andre har håndtert den i sin kontekst uten å forstå hvor den kommer fra. Vi må søke å forstå den. Ikke i et utenfra-, ovenfra-, helse-som-fremtidig-potensielt-produktivitetsnivå-perspektiv. Ikke som en diagnostisk vurdering med såkalt objektive kriterier, men med empatisk innlevelse og en genuin interesse for å hjelpe til med å komme fram til noe meningsfullt for den som lider.

    Hvis du er psykisk lidende (i verbalsubstantiv form) skal du ha hjelp, men vi er ikke nødt til å ramme inn hjelpetilbudet slik at du kan avfeies om det ikke er sannsynlig at du tilfredsstiller kriteriene for en oppkonstruert kategori av helseplager som vi tror vi kan behandle vekk. Før du kan få hjelp blir du i dag tvunget til å utvikle noen ekstra symptomer og kanskje bli litt suicidal i tillegg til den smerten du kjente fra før.

    Vi har psykologer nok til å tilby bedre hjelp, i form av samtaler om aktuell problemopplevelse uten å måtte gjennomgå tre måneders utredning for å utelukke eller avdekke en mulig opphopning av symptomatiske plager du ikke visste eksisterte. Men da må vi organisere det slik at psykologer og annet kompetent personell har rammer for reell brukermedvirkning. Psykologer skal ha innsikt i hva som utgjør en empatisk samtale og skal kunne identifisere hvilke psykologiske mekanismer som kan jobbes med uten å måtte pakke det inn i et tidsavgrenset behandlingsforløp proppfullt av akronymer.

    Psykologisk forskning har gitt oss uvurderlig kunnskap. Psykologer flest gjør en strålende jobb og bidrar til å løfte folk ut av psykisk lidelse (også i verbalsubstantiv form) hver eneste dag. Et sterkt offentlig helsetilbud er hjørnesteinen i et fungerende velferdssamfunn. Det vi må endre er rammeverket, grunnforståelsen og holdningen som psykiatrien og biomedisinen legger opp til. Fordi det er langt fra så virksomt som det vi blir fortalt, har skadevirkninger som ikke blir kjent, og undergraver tilliten til eksisterende kunnskap, til utvikling av ny kunnskap, og til velferdsstaten i seg selv.

    I dagens ordning har ikke enkeltmennesket definisjonsmakt over sin egen psykiske tilstand. Psykologiserende, bastante og ensidige evalueringer, og overvurdering av egen dømmekraft og objektivitet blant helsepersonell utgjør et alvorlig problem i psykisk helsevern vi ikke kjenner omfanget av. Enda alvorligere blir det uansett når andre instanser innretter sin virksomhet etter andre- og tredjehånds informasjon om psykisk helse, som Nav, Politiet, Domstolene, Barnevernet, Helsetilsynet, forsikringsselskaper, og ikke minst Stortinget. 

    Organiseringen av hjelpetilbudet legger til rette for, mer enn det forhindrer maktmisbruk, og lover om helsepersonell og pasientrettigheter beskytter hegemoniet mer enn det beskytter tjenestemottakerne. Når tilsynsmyndighetenes kvalitetskontroll har samme premisser som tjenesten det føres tilsyn med, ligger alt til rette for at autorisert helsepersonells subjektive bedømmelser av enkeltmennesker glir over i det autoritære. Statens Helsetilsyn og Statsforvaltningen mottar og leser diagnoser, men evaluerer ikke de svake begrunnelsene som ofte ligger bak. Jeg velger heller å spørre de som har forsøkt å kreve rettighetene sine oppfylt ved domstolsbehandling, før jeg spør advokater eller helsepersonell.

    Et humanistisk, menneskerettsorientert perspektiv på helse krever flerfaglig samarbeid og koordinert innsats. Vi trenger andre, logiske og epistemisk gyldige holdepunkter for balansen mellom individuelle behov og ressurstildeling. Vi må ha toleranse for mangfold og for usikkerhet. Og vi må ha mer tillit til at mennesker selv vet best hva som fungerer for dem, og tilføre, ikke påføre, kunnskap der det er behov.

    (Se også «Psykologisk velvære er en menneskerett, ikke en helseutfordring», Mad in Norway)

    Vi kan skape et samfunn der psykologisk velvære sikres gjennom mer intuitive, empatiske og effektive fremgangsmåter. Det første vi må gjøre er å kvitte oss med forestillingen om at det er nyttig, på noe som helst vis, å sortere mennesker i kategorier basert på uttrykk for stressresponsmekanismene deres (Rudi, 2024). 

    Vi må dekonstruere det nyliberale konseptet psykopatologi, psykisk lidelse i substantivform, og heller kjempe for menneskerettighetene våre med det vi har av kunnskap om psykologi, filosofi, medisin, etikk, sosiologi, juss, historie, pedagogikk, antropologi, samfunnsøkonomi (i kontrast til bedriftsøkonomi), statsvitenskap, medievitenskap, teologi, kunst, litteratur, musikk og alt annet vi måtte trenge for å tilrettelegge for gode liv.

    .

    Ordbruk

    Hvilke ord vi bruker for å beskrive menneskelig lidelse har stor betydning for hvordan vi forstår den og avhjelper den. Substantivet lidelse, som en gjenstand i sinnet, må nødvendigvis behandles annerledes enn verbalsubstantivet lidelse, det å lide, der beskrivelsene og forståelsesrammen det plasseres inn i får en helt annen betydning.

    Jeg har gitt frivillig avkall på autorisasjonen som psykolog og helsepersonell, fordi jeg ikke ville være med på at et upålitelig verktøy som psykiatrisk diagnostikk skal være omdreiningspunkt for hva som defineres som forsvarlig behandling. Jeg aksepterer heller ikke premisset om at lindrende samtaler, med formål om å forstå hvor belastningsopplevelsen kommer fra og søke løsninger i fellesskap med den som opplever belastningen, skal måtte defineres som behandling i et helseperspektiv. Det er dialog. Det er relasjon og prosess. Det er en filosofisk drøfting av perspektiver. Kanskje er det opplæring i noen tilfeller, tilførsel av kunnskap som kunne og kanskje burde vært allmennlærdom. Det kan være medmenneskelighet i kunstform, Kierkegaardsk hjælpekunst. Det er ordbruk, men det er ikke terapi. 

    (Se også «Ikke kall meg terapeut», Mad in Norway)

    «At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst… For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn ham – men dog vel først og fremst forstå det han forstår».

    • Søren Kierkegaard

    Jeg har selv bidratt til å underbygge en forestilling om at psykisk sykdom er et reelt substantivt fenomen, gjennom å svare ut urealistiske forventninger fra helsemyndigheter og velferdssystemet i en årrekke. Der er det diagnosen som etterspørres, ikke en begrunnelse for hjelpebehovet. Jeg erkjenner nå at psykologifaget, som jeg har lært og brukt, har store svakheter og har blitt misbrukt grovt til å kategorisere og stigmatisere store deler av befolkningen. I kontrolløyemed, ikke som grunnlag for å yte treffsikker bistand. Til beste for helsebudsjettet, ikke for den enkelte. Jeg ser på den biomedisinske sykdomsmodellen for psykisk lidelse (den rent substantive formen) som en feiltolkning, en klinisk appropriasjon, som en nyliberal myte jeg ønsker å avlive. 

    Jeg skal ikke være en alternativbehandler eller en alternativ psykolog. Jeg ønsker å være et alternativ til den tradisjonelle psykologen. Jeg har ikke lov til å bruke tittelen, og kan ikke markedsføre tilbudet mitt som helsehjelp. Det er jeg heller ikke interessert i lenger, men ingen kan ta fra meg utdannelsen, erfaringen eller refleksjonene jeg har gjort meg på veien til dit jeg er i dag. Jeg er tro mot den vitenskapelige forståelsen jeg har tilegnet meg. Det jeg driver med er dialog i et psykologisk-filosofisk perspektiv, og mener det gir psykologien større verdi enn slik den står alene eller sammen med medisinfaget i dagens rammeverk. Jeg er en ordbruker som håper at flere etter hvert vil være med på et meningsfullt paradigmeskifte i psykisk helsevern, bort fra den nyliberale kategoriseringstrangen.

    Enn så lenge tilbyr jeg ett av flere mulige alternativ til psykolog i Trondheim og på nett.

    .

    Erik Rudi – Ordbruker og cand.psychol

    .

    .

    Referanser:

    Deacon, B. (2013). The biomedical model of mental disorder: A critical analysis of its validity, utility, and effects on psychotherapy research. Clinical psychology review 33, 846-861.

    Goethe, JWv. Die Leiden des Jungen Werthers (1774). Den unge Werthers lidelser. Cappelens forlag (1973)

    Kierkegaard S. Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. In: Kierkegaard S. Samlede værker. Bd. 18. København: Gyldendal, 1994.

    Rudi, E. (2024). Towards a paradigm shift: Dismantling the concept of psychopathology. In A. Cantú, E. Maisel, & C. Ruby (Eds.), Institutionalized Madness: The Interplay of Psychiatry and Society’s Institutions (pp. 434–454). Ethics Press.