Passivt om selvmordsforebygging fra presidenten i Norsk psykologforening
Presidenten i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard redegjør for utfordringer ved bruk av tvang i forbindelse med selvmordsfare i sin kronikk hos NRK Ytring 24.11. Det er vanskelig å være uenig med ham både i det at selvmord i ethvert tilfelle er en tragedie, og at det å predikere et selvmord er en tilnærmet umulig oppgave. Evalueringen hans av kontrolltiltak som går ut over mennesker som uansett ikke ville tatt livet sitt og har behov for annen type behandling, er imidlertid ufullstendig belyst og begrunnet. Hofgaard begår også en feil som dessverre er velkjent for mange i psykiatrien: han gir svar på noe annet enn det som er behovet. Resultatet i dette tilfellet er passivitet og øredøvende stillhet om hva som er nødvendig for å skape et bedre psykisk helsevern.
Hvordan gjøre livet mer verdt å leve?
Er tvang og kontroll de eneste virkemidlene?
Det vises til at selvmord er vanskelig å forutsi. De fleste som sier de vil ta livet sitt gjør ikke det. Det etiske dilemmaet i denne problemstillingen er at det ikke er statistikk og tall vi snakker om, men menneskeliv. Tvang og kontroll vil gå ut over både autonomi og verdighet, og selv om dette for noen vil være livreddende vil det ofte være snakk om for omfattende inngrep til at vi kan rettferdiggjøre det ovenfor alle som gir uttrykk for selvmordstanker. Det er mulig at reduksjon av én form for uønsket resultat (tvang) veier opp for økningen av en annen form (selvmord) når det gjelder forskning, men igjen, vi snakker om menneskeliv. Vi snakker om individer, og ikke en ensartet gruppe. Helsevesenet har en etisk og hippokratisk forpliktelse til å redde liv og hindre skade. Det er ikke på noen måte gitt at alle tvangs- og kontrolltiltak vi kan iverksette er uetiske når det gjelder suicidalitet, selv om noen også kan oppleve noe av det som krenkende.
«Selvmord er så lavfrekvent at forskningen ikke har kunnet gi klare svar på hva som hjelper» er en annen yndet påstand som høres tilforlatelig ut og kan benyttes for å holde ryggen fri når man forklarer hvorfor en pasient har «lyktes» med å ta sitt eget liv. La oss ta en kikk på et annet, lavfrekvent, upredikerbart fenomen med potensielt dødelig utfall og et komplekst sett av årsaksforklaringer: 107 mennesker omkom i trafikken i Norge i 2017, det laveste tallet på 70 år, på tross av en mangedobling av trafikkmengden i samme tidsrom.
Samferdselsministeren hadde neppe sittet trygt om antall drepte i trafikken var i nærheten av antall selvmord (590 registrerte i 2017). Sikrere veier, kontroller, holdningskampanjer med budskap som bruk bilbelte, senk farten, ikke kjør i påvirket tilstand. Massive tiltak har påviselig senket dødeligheten i trafikken, uten at noen enkeltfaktor kan utpekes som livreddende i enkelttilfeller. Svært mange kjører fortsatt farlig fort, uten å miste livet. Det legges likevel inn betydelig innsats og ressurser for å få ned gjennomsnittshastigheten på veiene, og kanskje bøtelegges mange som har full kontroll på både bilen og omgivelsene. Det redder liv. Tilsvarende tiltak i psykiatrien? Gardiner med borrelås og knagger som ikke kan bære vekten av et menneske har i det minste blitt standard på pasientrommene.
Det investeres i sikre veier, ikke like mye i psykisk helse
Ja, det er viktig å understreke at vitenskapen ikke gir oss presise svar på hvem som har nytte av hva. Men vi skal ikke unnlate å gå inn på spørsmål om tvang og kontroll er de eneste virkemidlene vi har for å forhindre selvmord, eller om det finnes andre tenkelige verktøy.
Nullvisjon vs. null visjon
For de som har det vanskeligst er det ikke nok å bli oppbevart og servert medisiner på et sted der bare medpasienter og ufaglært miljøpersonell er tilgjengelige mens fagfolkene sitter opptatt i møter eller løper rundt for å dobbeltsjekke at all dokumentasjon er riktig gjennomført. Dette er selvfølgelig en spissformulering, men vanlig praksis oppleves som en fallitterklæring der det fremkommer tidsmangel eller unødvendige gjøremål i behandlingen for allerede tungt belastede mennesker.
Svaret er ikke nødvendigvis tvang hver gang selvmordstanker kommer til uttrykk, men et helsevesen som har tid til å ta deg på alvor, lytte ut det du har på hjertet, og følge opp med samtaler og individuelt tilpassede tiltak rettet mot det du er opptatt av og strever med burde være et minimum. Dessverre er tiden til å gjennomføre dette blitt en mangelvare, blant annet på grunn av krav om dokumentasjon av gjennomføring av uvirksomme risikovurderinger (Flor og Isaksen, Aftenposten 28.11).
Alle mennesker som ønsker å ta livet sitt har noe felles, nemlig at døden fremstår som et bedre alternativ enn å fortsette livet. Å møte og avhjelpe dette krever et stort engasjement over tid, der verdighet og verdi gjenskapes med utgangspunkt i pasientens egne, uttrykte behov. Tid og tålmodighet, omsorg og støtte, trygge og tilgjengelige medmennesker, forutsetninger for å bygge tillit og relasjoner som er sterke nok til å tåle det vanskelige. Vi vet at det eksisterer muligheter for å hjelpe, og det er fortvilende at de ikke blir benyttet fordi så mange andre mer eller mindre gode prioriteringer og føringer forstyrrer.
En nullvisjon rundt selvmord er fortsatt uoppnåelig, men en betydelig høyere satsing på psykisk helsevern bør ikke være det. Hofgaard gir ikke uttrykk for noen som helst visjon, og synes å gå for opprettholdelse av status quo.
Tid og tempo
Det hersker lite tvil om at mer ressurser og tid til faktisk behandling og miljøterapeutiske tiltak ville medføre en styrking av psykisk helsevern. Behandling som gir håp, trygghet, mestringsfølelse og oppmuntring til å omfavne livet med alle sine opp- og nedturer. Det vil koste. Det gjør også utvidelsen av E39 mellom Trondheim og Stavanger, i likhet med sykehusutbyggingen i Oslo. Hvorfor psykisk helsevern prioriteres så lavt, i samtlige helseforetak, fremstår som et viktigere spørsmål å besvare enn hvorfor noen leter etter lovbrudd eller klandrer enkeltmennesker i et langt fra optimalt fungerende system.
Blir psykisk helsevern prioritert ved helseforetakene?
NRKs granskning av selvmord i psykiatrien har medført debatt, og det er positivt. Mange har vært ute med både forsvar, kritikk og nyanseringer i etterkant. Det kan også vise seg å ha vært nødvendig. Pårørendeperspektivet blir fort ensidig rettet mot feilvurderinger og mulige lovbrudd, mens fagperspektivet like ensidig vektlegger urealistiske forventninger, og glemmer å være ydmyke overfor de som er rammet.
Se for eksempel allmennlege Elisabeths Swensens innlegg i Klassekampen 24.11, NRK tråkker på levende og døde i sin gransking av selvmord (lenke til originaltekst i Swensens egen blogg), eller Nei, vi psykologer kan ikke forutse selvmord, psykologspesialistene Jørgen Flor og Jannike Isaksens forsvarstale i Aftenposten 28.11. Begge er forsåvidt inne på at tidsbruken i psykisk helsevern er feilprioritert, men ingen gjør noe større nummer ut av det.
Et bedre behandlingstilbud med mer tid til hver enkelt er god selvmordsforebygging. Satsing er påkrevd. Så hvorfor etterspør presidenten i Norsk Psykologforening forståelse for at vi ikke kan redde alle, fremfor å bruke mandatet sitt og påvirkningskraften sin til å trykke på noen knapper hos politikerne og departementet som er ansvarlige for helsetjenestene? Jeg tror ikke Hofgaard mener vi skal slå oss til ro med nær 600 selvmord i året, men når rammevilkårene gjør at det beste de som jobber i psykisk helsevern kan tilby ikke er godt nok, burde han ha sett sitt snitt til å løfte det tydelig fram.
Vi skal ikke klandre hverken behandlere, mellomledere eller statsråder. Det vi trenger er flere som tør ta et ansvar for å sikre mer tid og bedre behandling, enten det er på individuelt eller politisk nivå. Det er mishandlingen av «Den gylne regel» om å prioritere psykisk helsevern like høyt eller høyere enn somatikken, som er elefanten i behandlingsrommet. Jeg skulle ønske presidenten i psykologforeningen gikk foran og snakket høyere om hva som kreves av tid og tempo for å yte god helsehjelp for de som virkelig sliter. Det er ikke nok med gjentatte løfter om diskusjon om utvikling av tjenesten innenfor de gitte rammene.
Styrk psykisk helsevern, NÅ! Det er slett ikke utenkelig at å senke farten redder liv i psykiatrien så vel som i trafikken.
Følg oss på sosiale medier: